Det er tragisk at enkelte mennesker velger å gå til angrep på andre på bakgrunn av kunnskapsløshet, fordommer og fremmedfrykt

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

For en uke siden fløy jeg fra Stockholm til Oslo med jobben. Det var sent på kvelden, og jeg hadde vært oppe siden tidlig om morgenen – og jobba hele dagen. Jeg var utslitt, og så fram til en rolig flytur hjem igjen. Femti minutter med støykansellerende headset, ei lydbok og lukkede øyne.

I det vi var klare for boarding på Arlanda flyplass kom en familie på sju. Mørke i huden, hijaber, niqaber og uten boarding pass. Det ble en del styr, med så-som-så engelskferdigheter, og jeg skal innrømme at jeg ble nervøs.

Jeg anser meg selv som et ganske inkluderende menneske. Jeg stemmer på venstresida i politikken, snakker varmt om innvandring, multikulturelle samfunn og at alle mennesker er like mye verdt. Allikevel ble jeg nervøs og mistenksom. Hvorfor er det sånn? Hvorfor begynner jeg å se for meg alt som kan gå galt på et fly? Overskrifter, terrororganisasjoner, tvillingtårn som faller mot bakken. Hvorfor i all verden begynte jeg å mistenke at en helt vanlig storfamilie: mor, far, bestemor, to tenåringsbarn og en lillebror, kunne utgjøre en trussel? Hvorfor blir jeg mistenksom?

Dårlig samvittighet bygde seg opp i meg. For den samme dagen var det en skyteepisode (eller la oss bruke riktig ord: terrorangrep) i en moské i Bærum. Dagen før Eid hadde en hvit, etnisk norsk, mann løsnet skudd mot dem som fortsatt var i moskéen etter bønn. Så der sto jeg på Arlanda, en hvit, ung, privilegert dame, og lot fremmedfrykten ta overhånd.

Jeg tror vi alle har en form for fremmedfrykt i oss. Enten vi tror det eller ikke. Den er summen av avisartikler vi leser, språket vi bruker om hverandre, hva vi hører når vi vokser opp, og hvilken omgangskrets vi har. Når jeg ser meg omkring omgås jeg for det meste andre hvite mennesker, på jobb og på fritida. Jeg kjenner svært få muslimer, jøder, pakistanere, indere, brasilianere eller ghanesere. Jeg forsøker å omgi meg med flere inntrykk, personer og nasjonaliteter via internett, men det er ikke så enkelt å forstå en annen persons bakgrunn og historie gjennom en skjerm.

Vi har store problemer når det kommer til måten vi omtaler hvite mennesker, kontra mennesker med melaninrik hud. Der hvor melaninrike som bryter loven, eller løsner skudd, automatisk blir terrormistenkt via media, så leser vi intervjuer med naboene til hvite mennesker som gjør tilsvarende ting – slik at vi kan få høre hvor snille de egentlig er. Det gjentas hver eneste gang. I hvilke bilder som velges til å avbilde mistenkte, til historiene vi hører og ordene som brukes. Vi har alle et ansvar når det kommer til hvordan vi omtaler hverandre, og ikke minst har mediene, og politiet, et ansvar om å behandle alle likt.

Disse sakene dukker opp over hele verden. Fremmedfrykten, og rasismen, gjør oss til nervøse mennesker som ikke greier å huske at hvite mennesker kan være like farlige som melaninrike. Melaninrike kan være like hyggelige og snille som hvite. Vi er tross alt alle bare mennesker.

Da flyet landet på Gardermoen sto noen i denne familien og ventet på resten som gikk av flyet. Jeg henvendte meg til tenåringsdatteren og sa «Eid mubarak» før jeg gikk mot ankomsthallen. Jeg fikk et stort smil, takk, og «Eid mubarak» tilbake. Og vipps var jeg mer komfortabel. Jeg så at de tross alt bare er en helt vanlig familie. Med sin dynamikk, sine gleder, håp og sorger. Kanskje må vi løfte hodet ut av sanda, se hverandre i øynene og ønske hverandre vel her i verden, fremfor å mistenke hverandre.

Det er tragisk at enkelte mennesker velger å gå til angrep på andre på bakgrunn av kunnskapsløshet, fordommer og fremmedfrykt. Jeg håper at alle fikk feiret Eid med de de er glade i, til tross for at en terrorist valgte å ta med våpen i moskeen dagen før feiringen.

Og nå skal jeg selv ta tak i min egen begrensede horisont, og lære litt mer. For om det er noe jeg desperat trenger så er det å forstå mer om menneskene omkring meg. Så jeg ikke igjen går i fremmedfrykt-fella, og blir nervøs på flyplasser. For helt ærlig: jeg orker ikke å være en person som reagerer på den måten. Jeg håper andre ikke dømmer meg for hardt for å ha hatt en slik reaksjon, for tro meg, jeg dømmer meg selv mer enn hardt nok fra før.