Obsvarsel – småbarnsfedre på musikkfestival

Ukeslutt:

  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Jeg elsker god musikk. Om det kan kombineres med en fest i godt lag, har jeg det bra. Derfor har jeg alltid likt å gå på musikkfestivaler. Ikke sånne festivaler der du våkner opp i et klamt telt om morgenen med trang hjelm og viskelærtunge, men sånne «voksenfestivaler», der du kan rusle rundt på dagtid mellom scenene, titte i band-merch-bodene, prøve nye typer brygg og ta en kortreist matbit på en trebenk i sola.

Festivaljungelen i Norge er både god og mangfoldig. To av mine favoritter er Øya i Oslo og den litt nærmere Pstereo i Trondheim.

I en tiårsperiode var jeg en hyppig festivalgjenger. Sammen med den trofaste kompisgjengen levde vi ut den ansvarsløse, herlige tida. Vi ble eksperter på hvordan festivalsamfunnet fungerte og lo av alle dem som ikke var like drevne i «festivaletikette».

Småbarnsforeldrene var alltid et lett offer for baksnakk. For de var lette å peke ut, overentusiastiske som de var;

«Nei halloooo, sååå hyggelig å se deg igjen, nå var det leeenge siden sist. Hvordan går det med Lukas, har han blitt tre nå»?

De gikk alltid hardt ut, ble fullest av alle og irriterte oss andre med å snakke høyt med hverandre under konserter, i stedet for å høre på musikken. «De der har sikkert ikke vært ute blant folk på flere år. Nå har de endelig fått en frikveld med barnevakt og skal ta igjen for alt det tapte», sa vi, og ristet oppgitt på hodet.

Etter hvert begynte vår interne festivalgjeng å skrumpe inn. En etter en flagget ut, etter hvert som de selv fikk unger.

Til slutt var vi bare to igjen som sto foran Øya-scenen, og hadde fint lite å snakke om – bortsett fra det mest åpenlyse.

«Har han også fått unge nå? Nei og nei, da ser vi vel ikke ham igjen på noen år».

Så ble det min tur.

Men i år blir det et aldri så lite comeback. Fire av oss har klart å mekle oss fram til frihelg, og billetter til Pstereofestivalen er kjøpt og lagret i pdf-format på mobilen. Barnefri skal utnyttes og nytes maksimalt.

Det kan bli skummelt.

For plutselig er vi der som de vi lo av for fem-seks år siden var. Småbarnsfedre som skal ta igjen for det tapte, som skravler uavbrutt om Peppa Gris, bleiemerker og barnehage. En ulveflokk som oppfører seg som de aldri har sett en øl før.

På forhånd må vi si sorry til alle 25-åringer. Dette kan bli stygt. Men egentlig gir vi blaffen i hva de andre måtte mene.

Det er nemlig en av fordelene med å bli eldre.