NA-spaltisten

Velkommen til høsten

Illustrasjonsfoto 

NAMDALSAVISA

Sommeren er på hell. Vi kan fortsatt være heldige å støte på en og annen dag med t-skjorteforhold, men vi vet at det ikke er lenge før skogen farges i gult, oransje og rødt.

Sommeren er for mange årets høydepunkt. Vi snakker om og lengter etter den mens vi pakker oss inn i ull og klær etter hundre forskjellige typer vær.

Jeg bruker alle årstider til å lengte etter sommeren og siden jeg bor her jeg bor, bruker jeg til og med deler av sommeren til å lengte etter sommeren.

Bortsett fra når sommeren er over. Når kveldene blir mørkere og jeg kan tenne stearinlys og krype under pleddet. Da holder det at alt skurer og går så lenge man møter på jobb, følger ungene dit de skal og serverer noe som ligner på middag. I motsetning til om sommeren hvor det stilles høye krav til kos og spenning.

Vi tar med en halvliter sand i rumpa etter en dag på stranda. Vi kjører mange mil, lyver i timesvis til ungene om at det er bare er en halv time eller ti minutter igjen til vi er fremme. Det skal grilles mat som aldri blir ferdig samtidig, og på fine kvelder med muligheten for et Instagramvennlig bilde med et kaldt glass rosé på verandaen, må man rømme inn, siden samværet med en million knott er uutholdelig.

Gi meg september og oktober, de er noe for seg selv. Lufta er kald og klar og lukter plommeslang og den gamle naboen min Gunvor. Nå vet jeg naturligvis ikke hvilken odør Gunvor hadde, men på mange måter sto hun som høstens gallionsfigur i døråpningen på huset sitt etter hver sommer i barndommen.

Høsten er jo det egentlige nye året på mange måter. Man starter i nye klasser, man begynner på jobb igjen etter en lang pause og man går inn i ei ny tid. Denne tiden var aktiv i nabolagets plommeslangforening og plommeslang gjennomførte vi til naboen, Gunvor. Hun hadde flest av de aller beste plommene. Dessuten var det der det var minst lov.

Mamma for eksempel sto og delte ut plommer til nabolaget. «Bare plukk», sa hun. Mamma skjønte virkelig ikke greia. Greia var at vi skulle ligge med hjerter som dunket så hardt mot våt jord, at det omtrent dirret i bakken mens vi akte oss mot Gunvors plommetrær.

Av og til kunne vi se henne i vinduet hvor hun så på Tven sin, sikkert kveldsnytt eller noe, men hun greide likevel å overrumple oss i døråpninga i det vi var på det mest sårbare i action oppe i plommetreet. Da var det bare å løpe som om livet sto på spill. Akkurat som Gunvor løp etter, hun gjorde selvfølgelig ikke det.

Det ble liksom en del av høsten det der. Stakkars Gunvor som ufrivillig ble høstens utfordring for oss bare for at hun hadde de beste plommene. Eller kanskje var plommene best fordi vi måtte ligge å snuse inn våt jord og kald og klar høstluft etter en sommer, hvor vi hadde kjørt mil etter mil med bare ti minutter igjen i minst to timer?

Lars Saabye Christensen sa: «Jeg verdsetter alminneligheten. Det daglige brød. Det herlige A4-livet».

Jeg stritter imot de resterende ti månedene i året, men jeg innrømmer det nå, når vi snart snur om til en ny måned i kalenderen, at det er flest hverdager, og godt er det.