INNLEGG

Bangsund IL – fortsatt klubben i mitt hjerte

OPPRYKK: En gjeng glade bangsundspillere fra da laget rykket opp til 3. divisjon i 1994. Fra venstre Roar Brønlund, Pål Furre, Hilmar Klingen, Hans Kjetil Andreassen, Gaute Jakobsen, Aage Aasbø, Audun Gangstad, Svein Erik Jakobsen, Espen Sandmo, Tor Brevik, Albert Strand, Steffen Selnes, Frode Dahl, Arvid Hoås og Bjørn Bjørkli. FAKSIMILE  Foto: Faksimile

NAMDALSAVISA

«Hold før ørene, overhallinger!» skrev daværende sportsjournalist, og i likhet med meg overhalling, Lars Mørkved i NA etter et intervju med meg foran hjemmekampen mot Narvik i pinsa 1998. Tittelen på saken var nemlig «Bangsund – en drømmeklubb». Det mente jeg da, og det mener jeg fortsatt.

HYLLEST: Årene på Bangsund, de var det noe helt spesielt med, skriver Bjørn Bjørkli.  Foto: June Bjørkli

 

BIL har betydd mer for meg enn jeg har betydd for BIL, det må sies. Jeg kom fra Overhalla foran 94-sesongen og spilte min siste kamp i BIL-drakt på Ranheim i oktober ‘98 – før jeg flyttet sørover på grunn av journalistjobb. Jeg var ikke med på alt fra 94 til 98 heller, for jeg studerte og jobbet andre steder samtidig. Men jeg dro hjem titt og ofte, og fikk en del kamper for klubben, de fleste med drakt nummer 2 på høyre back. Men bare så det også er sagt; det er mange som har gjort mye mer for klubben og laget enn meg. Gaute, for eksempel.

Men disse årene og menneskene, dette miljøet og samholdet, har betydd mye for meg. Jeg tenker stadig tilbake på det, med stor glede. Det var en annen tid, men du verden, for en fin tid. Og en sportslig gullalder for klubben.


– Gleder meg vilt til å kjøre til Bangsund igjen

– Jeg har levd i ei «Bangsund-boble» de siste ukene, forteller Bjørn Bjørkli før helgas jubileumskamp.

  

Håper det kommer mye folk som skaper god stemning

Det blir både bredt utvalg i aktiviteter og god underholdning når Bangsund IL inviterer til 100-års feiring lørdag.



Jeg gledet meg som en unge til hver gang jeg skulle spille kamp i den helblå drakten. Og det gjør jeg nå også, selv om formen ikke er helt som i glansdagene på 90-tallet. Jeg var dessverre nettopp korsbåndoperert da laget markerte at det var ti år siden 2. divisjonssesongen med å spille seg helt fram til finalen i en innendørscup i Namsos i 2008. Men nå er jeg klar som et egg.

Det hadde vært morsomt med mye folk på tribunen igjen, som i «gode gamle dager». Men jeg gleder meg uansett til bare å se stadion igjen, selv om mye er forandret, og til å møte gjengen fra 20–25 år siden.

Men hva var hemmeligheten bak suksessen på Bangsund? Jo, jeg kaller det suksess. Den vesle klubben fra den lille bygda var tross alt såpass høyt oppe som i 2. divisjon, og vi møtte klubber som var og er langt større og mer hardtsatsende enn oss. Det var et aldri så lite eventyr, og jeg drister meg til å nevne noen av årsakene til at vi lyktes.

# Samholdet og kollektivet. Både innad i spillergruppa og også ellers i klubben. Alle bidro med sitt, og vi hadde det morsomt. Både på og utenfor banen. Vi tok oss en fest sammen i ny og ne også, det skal ikke legges skjul på. Men det kan også være positivt. Vi hadde helt klart en del brukbare fotballspillere, men innsatsen, tælen og vinnerviljen var nok vel så stor som talentet. Det var som regel fullt trøkk på trening – om vi spilte ung mot gammel eller Eidet mot resten. Men om det smalt litt på banen, var vi like gode kompiser etterpå for det.

# Tor – den engasjerte og suverene motivatoren som fikk det beste ut av oss alle, og fikk oss til å yte maks på både trening og kamp. Fikk oss til å jobbe for hverandre, gjøre hverandre gode og til å fungere som et LAG. Hvis jeg må peke på én ting, er nok Tor den klart største årsaken til den sportslige suksessen. Den pedagogiske lagbyggeren med den smittsomme energien. Han dyrket våre gode egenskaper og innså nok kjapt våre begrensninger. Mottoet var muligens «det enkle er alltid det beste». Og kom du til Bangsund med antydning til primadonnanykker, ble de raskt plukket vekk av unge herr Brevik.

# Alle rundt laget. Jeg tør nesten ikke nevne navn, for jeg er redd for å glemme noen. Men Hans og Lise i styre og stell, oppmenn som Kjell og Sverre, herlige Rannveig og Astrid i kiosken, Jonne og Erik og alle andre i den fantastiske supporterklubben Føggelbærget på tribunen – ALLE hadde en del av æren for at vi kom såpass langt som vi gjorde. Og det skal dere vite, alle sammen: Den interessen dere viste, tiden dere brukte og innsatsen dere la ned, ble og blir fortsatt satt enormt stor pris på av mange.

# Klubbhuset med de slitne garderobene, som trolig sjokkerte motstanderne i 2. divisjon, var også viktig. Oppe var det kjeks og te etter så å si hver trening, noe som også knyttet oss sterkere sammen.

# Og jeg må bare trekke fram Hilmar, som dessverre ikke er blant oss lenger. Mulig jeg tar feil, men jeg tror ikke noen av oss hadde fått oppleve Bangsund-eventyret hvis det ikke var for vår sportslige leder. Jeg skulle virkelig ønsket at han sto på sin vante plass med den blå overtrekksdressen ved innbytterbenken i helga.

Jeg vil gratulere BIL så mye med 100-årsjubileet, og med ny og flott kunstgressbane. Det er stas, selv om vi stortrivdes med både grus, is, snø og ekte gress under knottene. Og jeg gleder meg til å delta på feiringa.

Bare så det er sagt: Jeg er veldig glad i Overhalla IL også. Jeg var med på mye forskjellig i hjembygda gjennom hele oppveksten, og hadde stor glede av det. Overhalla er og blir «heim». Men årene på Bangsund, de var det noe helt spesielt med. Takk for alle opplevelsene, all moroa og de gode minnene, BIL. Takk for eventyret. Jeg er evig takknemlig.