Murphys lov

Sleping: Halvard Andreas og Ann-Helen tauer robåten tilbake til land.  Foto: Egil Aslak Aursand Hagerup

NAMDALSAVISA

Du trodde kanskje det var enkelt å sette ut en robåt og kjøre med påhengsmotor 800 meter ut til en øy? Det trodde i hvert fall vi.
Det starta jo egentlig som en bra dag med sjeldent fint vær midt i ferien på Grytøya, utenfor Harstad. Svigerfar har en gammel trebåt som vi har brukt for å dra ut til Kjeøya, en hellig øy fra gammelt av, med både helleristninger og gravhauger. Planen var å tradisjonen tro svippe ut dit, fiske noen sei på veien, koke seien i havvann, og spise den med flatbrød og smør, etterfulgt av pannekaker stekt på bålet. Dette har tidligere gått helt knirkefritt.

Vi var så sikre på at dette kom til å bli en skikkelig trivelig tur at jeg og kona hadde invitert med oss et vennepar som bor på øya, Halvard Andreas og Ann-Helen. De er såpass båtvante at de eier sin egen seilbåt, Bifrost, og har seilt rundt på verdenshavene i årevis.
Så nå tenkte jeg og kona å invitere dem med på en mer lokal oppdagelsesferd. Svigerfars båt er ganske stor, rundt 15 fot, men har årer så man kunne ro hvis man er sterk og har god tid. Vi hadde brukt den tidligere år, og da hadde ting fungert ganske fint. I fjor hadde båten imidlertid begynt å morkne og handyman Halvard Andreas hadde hjulpet svigerfar og faktisk skiftet ripa på båten på den sida som var begynt å råtne. Så vi åpnet naustet og begynte å lempe beistet ut.

Det er en ganske tung båt, men vi var fire som løftet, og ved hjelp av «luinnene» (trestokker du legger ut for å slepe båten over) fikk vi den omsider ut i vannet. Det vil si, den kom i kontakt med vann. Men vi hadde valgt et maksimalt dårlig tidspunkt å gå ut på, for det var lavvann, og da er det landgrunt ganske langt utover fjæra. Men vi var fortsatt ved godt mot. De to damene våre var gått bort til moloen, og ventet på oss der. Nå skulle bare motoren monteres.

Den viste seg å være et helvetes beist. Det kunne like gjerne vært en tanks som vi prøvde å bære ut i vannet, med dårlig grep og vann som fosset inn over støvleskaftene. På ett eller annet vis (jeg tror det hovedsakelig skyldtes Halvard Andreas) klarte vi å få kolossen bort til båten, og med et Lars Monsen-løft klarte vi å hekte den på bakspeilet. Så skulle vi skru den fast. Det gikk middels bra. Skruene var nemlig rustet fast.
Det er stort sett bare jeg og kona som bruker båten, og det er kanskje én gang i året. Og ingen har egentlig tid til å vedlikeholde den gjennom året. Dette ble veldig tydelig akkurat nå, og ekstra flaut siden det var gjesten som nå måtte sitte og bryte med Leathermanen sin på de fullstendig fastrustede skruene, mens svetten og glosene fløy i solsteiken. Han spente alt han var kar om, men de rikket seg ikke. I et siste rykk knakk tuppen på leathermanen, hans, og på bonusrykket etterpå knakk plastskruen på motorfestet, men da løsnet omsider skruen. Sakte, men sikkert ble skruene strammet, motoren satt fast. Deretter fulgte en lengre seanse med å få liv i motoren. Det innebar den reneste bjørnedansen av rykk og slit, men vi fikk til slutt konstatert at den lot seg starte. Vi tørket svetten og rodde rolig over grunna til moloen der damene ventet med piknikkurven.

I det vi plukket dem opp, oppdaget vi at den ene plekta i bunnen av båten ikke lå rett, så den knakk da Ann-Helen hoppet om bord. Jaja. Nå var vi snart på vei. Jeg rodde oss ut fra moloen, og Halvard begynte å dra på motoren. Ingen reaksjon. Den starta jo i sted? Alle mulige triks og kunster ble tatt i bruk, og frustrasjonsnivået økte. Til slutt startet endelig den overdimensjonerte motoren, og den gamle båten steilet så det kom vann inn gjennom festene på bakspeilet. Vi suste av gårde, en svett time etter skjema, og var nå endelig på vei mot Kjeøya. Bekymringen nå var om resten av båten også var blitt morken, for det kom litt vel mye vann inn bak der. Og skulle bakspeilet falle av, ville motoren følge med, og båten ville synke ganske umiddelbart.

Dette trengte vi imidlertid ikke bekymre oss over så lenge, for etter 60 meter stanset motoren, og denne gangen var den helt død. Lyden den lagde krevde ikke en motormekaniker for å formidle at denne motoren ikke kom til å kjøre en nautisk millimeter mer før den hadde vært på verksted. Da var det bare å ta til årene. Denne fadesen av en båttur-invitasjon kunne ikke bli stort verre, men det ble den.
For i det jeg begynner å ro forsamlingen tilbake inn til land, knekker keipen på den siden som ikke var blitt skiftet ut. Treverket var tydeligvis morkent også på den sida. Så da må jeg bruke høyrefoten som keip, og spenne den opp mot åra for å få båten tilbake til fastlandet. Man kan vel si at roferdighetene fra Namsen kom ikke spesielt godt til syne – jeg så vel mer ut som en full elg der vi sakte plasket oss innover.
Kombinasjonen av manglende keip, bølger og det faktum at båten drev nesten dit den ville, gjorde at turen tilbake tok ganske lang tid. Været var heldigvis fortsatt fint, og da vi kom i land hadde heldigvis våre gjester en større, og mye bedre båt stående klar til bruk: Lillegutt. Denne gangen tok det under et minutt før vi var om bord og på vei ut til øya.

Etter to timer med sammenhengende slapstick, ble det hele til slutt en fin tur. Vi fikk både sei, pannekaker og utforsket helleristningene og hulene på øya. Men selv om det til slutt ble en fin tur, fikk jeg bekreftet ordtaket pappa bruker iblant: «Det er aldri så galt at det ikke kan gå vesentlig mye verre».