Sosialisering høyt til fjells

  Foto: Ingvild H. Eriksen

NAMDALSAVISA

Jeg sitter i bilen på vei hjem fra studieårets andre tursamling. Har nettopp sluppet av den siste personen i følget, og langs veien er det mørkt, kun frontlyktene som lyser opp asfalten. Sensommeren er på hell. Jeg skrur opp volumet på en podcast, bare for å ha noe å feste tankestrømmen på. Alt, alt, alt for mange inntrykk kverner rundt bak hjernebarken, ulltrøya mi lukter svette og jeg lengter etter å legge hodet på puta – det har jeg ikke gjort på dagevis. Bevegelsene mine er så seige, så seige når jeg svinger av og hører den velkjente lyden av bildekk mot grus. Endelig hjemme. Opp trappa med den tunge tursekken, velter den mot gulvet og stuper ned i senga med ansiktet først.

Når du søker på et nytt studie eller en jobb, er det ikke akkurat bivirkningene du tenker mest på. Du tropper ikke opp på jobbintervju, ferdigstyla og innrømmer at «egentlig gruer jeg meg til denne jobben fordi det er så mange e-poster å besvare, så du bør ikke ansette meg!». Du sender ikke inn søknaden til Samordna Opptak og gleder deg til alt stresset med å studere. Du trykker ikke på knappen og roper «yes, nå er jeg forberedt på å bli kvalt av nye inntrykk, mennesker og frister!»

Det er jo de fine tingene jeg ser for meg når jeg prøver noe nytt – slik som nå, her jeg sitter på en hybel i Nord-Norge og har begynt på et årsstudium i Friluftsliv. Før vi i det hele tatt fikk trukket pusten oss og lekt noen bli-kjent-leker, var det på med sekken og ut i skogen, elever som lærere. Ingen strenge rammer, masse frihet. Planlegging i grupper. Diskusjon om teltplass. Uenighet om etappene vi skulle gå. Masse sol, masse regn og masse tid sammen med andre mennesker.

Jeg snakker døgnet rundt. Bokstavelig talt. Vi spiser sammen, vi har undervisninga sammen og vi har fritida vår sammen. Det eneste vi ikke deler, er vel sovepose – så godt kjenner vi ikke hverandre enda.

Men uansett hvor innholdsrik og natur-frodig studiehverdagen min er, har jeg sjelden kjent på en større følelse av utmattelse. Og det er ikke det at jeg ikke liker mennesker, tvert imot, men jeg innser at når klassen min har sett meg mer enn kjæresten min – som jeg deler postkasse og seng med – har jeg fått i overkant av det kroppen og hjernen min klarer av sosialisering. Det har blitt uforholdsmessig mange samtaler om været, stier, fartssoner og andre upersonlige temaer.

Den kvelden jeg kommer hjem, må jeg ligge på badegulvet i noen minutter og summe meg før jeg klarer å stable beina inn i dusjen. Går det an å bli så mentalt sliten at kroppens funksjoner liksom streiker? Dere som har gått på folkehøgskole kan sikkert kjenne dere igjen i den altoppslukende følelsen når du har flyttet inn på et internat og deler alt og ingenting, til alle døgnets tider.

På en tur hvor du lever oppå andre mennesker og til enhver tid må bruke energi på å være sosial og bidra i gruppa, er det helt avgjørende å kunne trekke seg tilbake, være i sitt eget selskap en stund. Rett og slett bare puste og kunne slippe ned fasaden. På en tur med andre mennesker gleder jeg meg over fellesskapet og opplevelsene vi deler, men også til å kunne si «takk for i dag» og «ha det», slik man gjør på en vanlig arbeidsplass eller i et klasserom. Jeg tror at vi alle har et behov for å bruke litt tid på oss selv, at du – ja, du – er den eneste du trenger å forholde deg til, om det så er for noen minutter eller timer.

Når jeg forteller at jeg godt kan sitte på en kafé alene eller gå på kino uten at noen slår følge, har jeg noen ganger endt opp med å få ganske overraskende reaksjoner, nesten et lite rynk på nesa. Som at det er noe de selv aldri ville funnet på. Sitte alene med en kaffekopp? Hørt på makan! Er du venneløs, eller? Da må jeg dessverre skuffe deg og si at det vil komme stunder i livet ditt hvor du kommer til å måtte være for deg selv. Takle det å ikke bli stimulert til enhver tid. La tankene vandre dit de vandrer.

Det skal jeg bli flinkere på fra nå av. Kunne brette ut liggeunderlaget og se opp på skyene. Være bare Ingvild. Men også når jeg er hjemme, kunne sitte i sofaen og se en film alene, plukke bringebær langs veien eller vente litt med å stå opp, slik at jeg kan ligge alene i senga og lese litt til i boka jeg holder på med. Alenetid tror jeg er sunt, det er rett og slett sånn at det er ingen andre mennesker i verden jeg kommer til å tilbringe så mye tid med – etter familie og venner – som meg selv. Og da kan det jo være greit å ha testet det ut litt på forhånd!