Derfor ble vi så gode

Kommentar

30 ÅR SIDEN: Denne tabellen fra NA mandag 3. juli 1989 er historisk. Det var siste gang Namsos ledet vår nest øverste divisjon i herrefotball. 30 år senere ser vi tilbake på det gylne fotballåret i namdalsk fotball. Året da Namsos lenge var heteste kandidat til å ta steget opp i toppdivisjonen. 

Fakta

Slik gikk det med Namsos i 2. divisjon i 1989:

Fredrikstad-Namsos 0-2

(Mål Namsos: Pål Furre, Jan Ove Gulstad)

Namsos-Vard 0-0

Stord - Namsos 1-1

(Håvard Moen)

Strindheim-Namsos 0-1

(Håvard Moen)

Namsos - Ålesund 4-0

(Jan Ove Gulstad 2, Bjørn Engelin, Håvard Moen)

Namsos - Clausenengen 2-0

(Anders Fjær, Håvard Moen)

Namsos - Djerv 1919 1-0

(Per Ivar Storli)

Bryne - Namsos 1-1

(Jan Ove Gulstad)

Råde - Namsos 0-2

(Bent Sæther, Bjørn Engelin)

Namsos - Vidar 3-1

(Leif Nordli, Jan Ove Gulstad, Pål Furre)

Namsos - Fyllingen 0-1

Namsos - Fredrikstad 1-2

(Håvard Moen)

Vard - Namsos 4-1

(Pål Furre)

Aalesund - Namsos 2-1

(Pål Furre)

Namsos - Stord 2-0

(Håvard Moen, Leif Nordli)

Namsos - Strindheim 0-0

Djerv 1919-Namsos 2-1

(Knut Erik Heia)

Clausenengen - Namsos 1-0

Namsos - Bryne 1-1

(Per Ivar Storli)

Vidar - Namsos 3-1

(Leif Nordli)

Namsos - Råde 4-1
(Håvard Moen 3, Mats Ivar Sandmo)

Fyllingen - Namsos 2-3

(Jan Ove Gulstad 2, Anders Fjær)

 

Namsos endte på fjerdeplass, bak Fyllingen (som rykket opp), Djerv 1919 og Bryne.

NAMDALSAVISA

Høsten 1988 berget vi plassen med et nødskrik. Noen måneder etter var vi bortimot uslåelige, toppet tabellen og skapte en fotballfeber som Namdalen aldri har opplevd maken til. Hva var det som skjedde?

Bussturen fra Alvdal gikk som en lek, selv om vi hadde tapt i snøføyka på Steimoegga. På turen tilbake, stanset vi på Værnes og takket Strindheim-spillerne som nettopp hadde landet – på veg heim fra Tromsø. De hadde slått Skarp – og på den måten berget oss fra nedrykk. Ikke rart vi spanderte noen flasker sjampanje på våre reddende engler.

Samtidig som vi spillerne tok en liten fest og feiret fornyet kontrakt i 2. divisjon denne høstkvelden, satt en mer betenkt Ramon Hunt på sin faste plass foran i Ytterdahl-bussen:

Hva skal vi gjøre for å snu trenden? spekulerte treneren.

Den tredje sesongen på landets nest høyeste nivå hadde ikke blitt som engelskmannen hadde tenkt. Det var faktisk den svakeste siden opprykket, og slik kunne det ikke fortsette.

Torsdag 13. april året etter er alt snudd på hodet. Under treningsleiren i Hobro i Danmark slår vi 1. divisjonslaget Kongsvinger og Even Pellerud 1-0.

Noen dager tidligere hadde vi slått Strømsgodset 2-0, og før NIL-kolonien vender nesa heimover blir også Askim satt på plass med samme sifre.

Når vi rundspiller Åndalsnes og vinner 3-0 i siste treningskamp før seriestart, råder optimismen både innad i klubben og rundt om i Namdalen.

Den tøffe seriestarten borte mot Fredrikstad ender med 2-0-seier, og nå er det tydelig for alle: NIL blir et lag å regne med helt i toppen av 2. divisjon avdeling A.

Vi spillerne flyter på en medgangsbølge som ikke virker å ta slutt. I løpet av våren går vi fra seier til seier – og inntar tabelltoppen når det går mot sommer. Hvordan kunne det skje?

Jeg skal forsøke meg på ei forklaring:

1. En stor og sterk stall

Selv om Per Ivar Fornes gikk til Mjøndalen før 89-sesongen, var stallen sterkere enn noen gang. Ikke minst på grunn av at Kolbjørn Ekker var tilbake fra sitt opphold i Bryne.

Kolbjørn var ikke bare en ener på banen – han brakte også med seg en god dose profesjonalitet inn i gruppa.

Som for eksempel under treningsleiren i Danmark, da han spiste medbrakt havregrynsgrøt til frokost – mens vi sverget til hvitt brød og rød salami...

I tillegg hadde NIL sikret seg Bjørn Engelin – den teknisk begavede verdalingen som meldte overgang fra Steinkjer.

STERK STALL: Dette var spillerstallen til Namsos i 1989-sesongen. Foran fra venstre: Kolbjørn Ekker, Bjørn Engelin, Jan Ove Gulstad, Frede Saugestad (keeper), Per Olav Glømmen (keeper), Leif Nordli, Mats Ivar Sandmo og Anders Fjær. I midten fra venstre: Trener Ramon Hunt, Yngve Helmersen, Knut Erik Heia, Lorents Håkon Blomseth, Pål Furre, Håvard Moen, Torger Geving, Per Ivar Storli, Oddbjørn Flakk (materialforvalter) og Flemming Willadsen (oppmann). Bak fra venstre: Håvard Stiklestad, Pål Tore Råbakken, Kjetil Hoddø, Bent Sæther, Jan Laugen, Einar Shiefloe (keeper) og Tor Lian.   Foto: NA

 

A-stallen besto av 22 spillere, med en fin miks av rutine og ungdommelig pågangsmot – noe som kom tydelig fram under generalprøven i Åndalsnes:

Samtidig som «a-laget» vant 3-0, satte «b-laget» et lokalt 4. divisjonslag på plass. Ramon rådet altså over to gode 11-ere.

TOPP TRENER: Ramon Hunt la grunnlaget for toppfotball-kulturen som brakte Namsos-fotballen til nye høyder utover 1980-tallet. Her på på trenerbenken flankert av oppmann Flemming Willadsen (til venstre) og Anders Fjær.  

 

2. Ramon Hunt

Da England ble verdensmester i 1966, spilte fortsatt Ramon Hunt aktivt i heimlandet. Som undom prøvespilte han både for West Ham, Watford og Tottenham, og da denne erfaringa ble kombinert med trenerutdannelse i England – og senere i Norge – la det grunnlaget for suksessen vi NIL-spillere fikk oppleve på slutten av 80-tallet.

Ramon så tidlig alle de gode tekniske spillerne fra «Meier Jakobsen-generasjonen» da han kom til Namsos før 1983-sesongen.

Deretter brukte han årene framover til å foredle talentene, og ikke minst tilføre det mest klassiske elementet fra fotballens heimland:

Fysikken, utholdenheten og innstillinga til å yte maksimalt både på trening og i kamp.


LEIF NORDLI:

– Det er ikke nok med bare enere

Leif Nordli slår latterdøra på vidt gap – og signaliserer for spillerne at han trives som deres nye sjef i Toppserien. I et skogholt en ti minutters kjøretur fra Hamar.

 

3. Treningskulturen

Ramon innførte ei ny tidsregning hva treningskultur angår. Ingen hadde for eksempel med fotballsko på mandagstreningene. Da var det fysikk og kondisjon som sto i fokus.

Jeg glemmer aldri lysstolpene bortover Spillumssida – eller telefonkiosken i bakken opp mot Rønningåsen, som var målet for alle bakkeløpene. Der var det blodsmak i kjeften...

Det var heller ikke rom for unnasluntring under sirkeltreninga i styrkerommet i hallen. Der følte jeg meg mang en gang som en skikkelig junior.

Men jeg glemte aldri Ramons ord, da jeg som usikker 16-åring fikk telefon fra engelskmannen første gang. Han ville ha meg med på seniortrening, men jeg vegret meg fordi jeg var så ung.

«If you are good enough, you’re old enough» var hans tydelige beskjed.


4. Spillestilen

Før 1989-sesongen la Ramon en plan som ga resultater:

Han innførte et bunnsolid trebacksystem med Kolbjørn Ekker, Leif Nordli og Yngve Helmersen foran evigunge Per Olav Glømmen i mål.

Han kjørte løpssterke Tor Lian og Jan Ove Gulstad på flankene, og hadde teknikere som Bjørn Engelin, Pål Furre og meg selv sentralt på midten.

Kombinert med fysisk robuste spisser som Håvard Moen og Bent Sæther/Per Ivar Storli på topp, var dette et sjakktrekk.

Når Ramon i tillegg hadde kvalitetsspillere som Bjørn Berg, Anders Fjær, Jan Laugen, Knut Erik Heia med flere i bakhånd, kom ikke de gode resultatene som et sjokk.


KOLBJØRN EKKER:

Bryne-helt til «evig tid»

Han har ikke fått sitt navn i gullskrift, men det er sannelig ikke langt unna for Kolbjørn Ekker – på Bryne!

 

TETT PÅ TRIBUNENE: Få lag på samme nivå matchet tilskuertallene til Namsos i 1989. Håvard Moen og lagkameratene trakk i snitt godt over 1.000 tilskuere til Kleppen. 

 

5. Entusiasmen

Til sist skal en ikke undervurdere det mentale elementet, som er viktig i alle sammenhenger hvor du skal prestere.

Vi utpå banen ble båret fram av en gedigen medgangsbølge, med hundrevis av supportere i ryggen. Få lag på samme nivå kunne vise til et snitt på godt over 1.000 tilskuere på hjemmekampene gjennom året.

Og så må vi ikke glemme alle de som sto rundt oss og la til rette for satsinga: Styret med leder Jørund Sandnes i spissen, ei dyktig markedsgruppe, oppmann Flemming Willadsen og materialforvalter Oddbjørn Flakk – for å nevne noen.

Summen av alt dette gjorde at Namsos og Namdalen fikk ferten av toppfotball. Dessverre holdt vi ikke samme nivå gjennom hele sesongen, og drømmen om opprykk til øverste nivå gikk aldri i oppfyllelse.

Men 30 år etter er jeg fortsatt takknemlig for at jeg fikk være en del av eventyret.

FIKK SJANSEN: Undertegnede (til venstre) og Pål Tore Raabakken var to av unguttene som Ramon Hunt satset på.