For sent ankomne mennesker

  Foto: FOTO: Johan Nilsson / TT /NTB scanpix

NAMDALSAVISA

«Det ser ut til at flyet er forsinka», skriver jeg til mamma. Jeg står i kø for å komme inn på Norwegians fly til Roma, der jeg skal møte henne og
venninna hennes, plukke opp en leiebil og kjøre oss alle sammen til vårt varme hus på landsbygda. Jeg ser fram til ei uke med vekselbruk mellom prosciutto, skrivero og rødvin. Har til og med pakka ned ei badedrakt for sommerens siste dupp i Middelhavet. Men her står jeg altså og venter, i klassisk norsk vifteform. Bak meg står noen middelaldrende svensker med fremgangshjelm og diskuterer treningseffekten av yoga. Det er visst veldig godt for den indre roen og balansen.

Jeg går bort til vinduet og oppdager hvorfor vi er sene: Det har kommet en stor kassebil til gaten. Noen mennesker følges inn på flyet av sikkerhetsvakter. Det er ikke meningen at vi skal se dem. Jeg fantaserer om hvem det kan være. Kanskje noen store kjendiser fra Italia som skal hjem fra cruise? Kanskje det er en kjent fotballspiller? Eller den ukjente Elena Ferrante? Eller Donatella Versace?

Når jeg passerer sikkerhetsvaktene på vei inn flydøra, skjønner jeg hvor feil fantasien min har tatt. «Politiets utlendingsenhet» står det på ID-kortene deres. Det var ikke Francesco Totti de eskorterte inn før alle andre. Det var flyktninger som skal kastes ut av Norge. Setet mitt er på plass 2K. Jeg har vindusutsikt. Ingen ved siden av meg. Ingen svensker foran meg. Ei god bok i fanget. Men jeg kaldsvetter. Skal jeg virkelig være med på dette? Skal jeg og alle de andre på flyet bare sitte her som om ingenting skjer og la vårt eget flyselskap frakte mennesker ut av landet? Fra håpet om et liv til et ødelagt liv?

Jeg tenker på Elin Ersson, den 21 år gamle studenten i Sverige som ble stående uten å finne plassen sin mens hun livestreamet det hele til millioner av mennesker på Facebook. Om bord i flyet var også den utviste afghaneren Ismail K, og Elin ville ikke sette seg før han fikk gå av. Det ville heller ikke andre passasjerer som etter hvert også reiste seg, inkludert et helt fotballag. Sammen sto de og vant sin viktigste kamp. Flyet kunne ikke ta av før Ismail ble ført av flyet og tilbake til rettsbehandling i Sverige. Jeg så på, full av beundring. Men nå sitter jeg her. Handlingslammet.

«Noen må ut for at andre med større behov skal få slippe inn», sier folk jeg snakker med i Utlendingsnemnda om Norges utvisningspolitikk. Det er jo forståelig at både UNE og Politiets utlendingsenhet må tenke slik med de premissene de har. Men er det egentlig forståelig at politikken er slik? Er det forståelig at folk blir sendt tilbake til krig, tortur og usikkerhet fordi noen andre kan få det enda verre? Har vi virkelig ikke rom til flere enn dette?

«Vi beklager at flyet var forsinka», sier flypersonalet. «Det skyldtes for sent ankomne fly». Den beskjeden kan jeg lett avkrefte. Jeg har for en gangs skyld vært tidlig ute til gaten, for å ha tid til å jobbe litt i Oslo lufthavns glitrende nye marmorhall. Flyet sto på gate D10 oppsiktsvekkende lenge før avgang. Nå dyttes det endelig ut på rullebanen. Fly kan jo ikke rygge, de må dyttes bakover av noen på bakken.

Tankene mine går til Norwegians samarbeid med Unicef. Driver ikke flyselskapet med hjelp til flyktninger? Skal de virkelig ødelegge med den andre hånden? Bjørn Kjos ville nok sagt at det ikke er Norwegian som bestemmer flyktningpolitikken og at noen må ta jobben. Men det er jo heller ikke noen som pålegger Norwegian å frakte flyktninger ut i fly dekorert med Fridtjof Nansen og Gunnar Sønsteby. De kan velge å la være, akkurat som norske skip velger å plukke opp flyktninger i Middelhavet selv om justisminister Jøran Kallmyr ønsker det annerledes.

Regjeringen ved Fremskrittspartiet skjelles ut for sin retorikk rundt flyktninger. Men er de egentlig så umenneskelige som de framstår? Skal man se på regjeringen med et menneskelig perspektiv, er svaret nei. Opptil flere av dem er hyggelige, gode folk, Kallmyr inkludert. Problemet er at politikken deres ikke er det. Og for at den skal bli mindre utålelig, må de jobbe for å få oss til å glemme de andre menneskene. Flyktningene, altså. Denne nedbrytningen av menneskelige perspektiv til fordel for innpakkede tall og fakta er en velkjent metode fra historiens behandling av «uønskede mennesker». Men plutselig så sitter de der, en og en, på flyet ditt. Vi kan velge å reise oss eller bli sittende.

«Været er fint, og det er godt og varmt i Roma», sier flykapteinen rett før vi lander. Også der blitt vi sittende før vi får gå av. Heller ikke der ser jeg hvilke flyktninger jeg har reist sammen med. Vel inne på Leonardo da Vinci International Airport tar jeg en kaffe og en blid prat med dama i kaffebaren mens jeg venter på kofferten. På den andre sida av tollen finner jeg mammaen min. Jeg lurer på hva flyktningene finner.

«Jeg gjør det jeg kan for å redde en persons liv, sa Elin Ersson der hun sto på flyet i Göteborg, 23. juli 2018. Det gjorde visst ikke jeg på mitt fly 17. september 2019. Jeg burde skamme meg. Jeg også.