Sebastian – snakker for seg og andre «nerder»:

Det må være lov å skryte

KLAR TALE: Sebastian Duun holdt en tale til sine medelever ved Olav Duun videregående skole. Han påpeker det faktum at ungdommer innen idretten blir hyllet for sine prestasjoner. Slik er det ikke med elever som jobber beinhardt for å oppnå gode resultater. De skal ikke roses eller trekkes fram. Det mener Sebastian oppleves som demotiverende for mange «nerder».   Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Når sist skrøt du til noen om et mål i håndball, eller en annen sport? Om en ny rundetid, eller en pallplassering?

Og når sist skrøt du av en eller ei som fikk en sekser på en prøve?

Vi mennesker liker skryt. Vi liker å få høre at vi er bra, at i gjør noe bra, og at vi er flinke.

Vi vil at våre prestasjoner skal bli lagt merke til. Alle ønsker dette.

Så hvorfor er det slik at ikke alle kan få slik skryt? Hvorfor er det noen som ikke kan få heder og erkjennelse for sine prestasjoner?

Slik er det nemlig for noen grupper mennesker.

Jeg vil gjerne snakke på vegne av noen av oss.

For det er nemlig noen som ikke kan få lov å være stolte av sine prestasjoner offentlig.

Vi er en gruppe mennesker som blir stemplet som «nerder».

Vi er en gruppe mennesker som blir fortalt at hele grunnen til våre triumfer, er fordi vi «bare er født sånn».

Ingen ser at vi arbeider hardt vi også. Det er ingen som ser alle arbeidstimene, konsentrasjonen og dedikasjonen som ligger bak.

Og verst av alt er at vi er en gruppe mennesker som ikke får lov å skyte av våre prestasjoner.

For når sist så du en avisartikkel i avisa om en skoleelev som gjorde det bra, enten på skolen, eller i noen som helst annen sammenheng?

Der er ikke sikkert du noen gang har sett det.

Men når var sist du så en artikkel i avisa om en ung idrettsutøver?

Hvorfor skal det være slik? Hvorfor er det kun idrettsfolk som skal få erkjennelse for sine prestasjoner?                                                                                              

Jeg vil si at jeg er ganske flink på skolen. Jeg gikk ut fra ungdomsskolen med 5,5 i snitt.

Likevel opplever jeg at jeg omtrent ikke får lov til å være stolt av dette.

Vi elever blir alltid minnet på at karakterene ikke er så viktige, og at det er personen du er som betyr noe, dette ble sagt senest i rektors avslutningstale for ungdomsskolen, der hun sa: «Men bare husk, at disse karakterene betyr ikke noe for hvem dere er, fordi det er så mye annet dere er gode i, som ikke vises på disse karakterene»

Det er skrevet tekster som Linn Skåbers «Sekser i livet», som sier at det er så mye annet du kan være stolt ved deg selv, selv om du har kun treere. Denne teksten, som mange andre, er skrevet for at alle som ikke er gode på skolen, likevel skal på lov å være stolte over sine resultater. For eksempel i setningen: «Jeg har en treer i norsk. Sekser i å juble over at jeg ikke fikk en toer.»

Men hvorfor kan ikke jeg få være stolt av at jeg faktisk klarer å få seksere, for en av de tingene jeg vil være stolt av, er at jeg faktisk har «sekser i å få seksere».

Hver gang jeg leser om elever som klarer utrolige prestasjoner på skolen, som å få kun seksere, er det alltid noen sinte voksne som mener at dette ikke kan skrytes av.

Det er fordi vi skal skåne elever som ikke klarer å gjøre de bra på skolen. De som synes det er synd på dem som ikke gjør det bra på skolen. Synd på de som prøver sitt beste, men kun klarer å få treere.

Skryt blir møtt med motstand.

Men når jeg leser saker om unge idrettsstjerner, ser jeg ikke en eneste negativ kommentar.

Dette fører til at mange av oss som gjør en stor innsats, mister lysten til å gjøre en innsats på skolen, fordi det «er ikke noe nøye med gode karakterer».

Man kan også søke på nettet og se hvilke saker som kommer opp om karakterer. De fleste av disse sakene har en negativ holdning til karakterer, eller prøver på etter eller annet vis å si at karakterer ikke er viktige.

Det er utrolig irriterende for folk som, med mye arbeidsinnsats, klarer å få gode karakterer, å lese at folk flest ikke bryr seg.

De vil heller ha karakterer og vurderinger vekk, nettopp for å skåne disse ikke så flinke, eller ikke så arbeidsvillige elevene.

Så lurer jeg på når sist noen tok hensyn til de som ikke er så gode på andre områder?

Når ble poenget med en fotballkamp å hedre den som mistet ballen, eller slapp inn det målet?

Når ble folk sure over at vinneren av skiløpet jublet da han eller henne kom i mål?

Det er greit nok å skulle løfte alle, og motivere de som ikke presterer. Men det betyr ikke at vi skal la være å skryte av de som er best, og trykke dem ned.

Og hvorfor er samfunnet blitt snudd dit at kunnskap ikke lengre er sett opp til?

Noen av de største navnene i historien var vitenskapsmenn, mattegenier, og fantastiske tenkere. Som for eksempel Albert Einstein, Leonardo da Vinci, Isaac Newton, Aristoteles og Sokrates.

Slik er det ikke lenger.

Folk med evner, og arbeidsvilje til å tenke smart, komme på nye løsninger, og utrette store ting blir i dag sett ned på.

Dette gjelder spesielt for barn og unge.

Barn og unge med slike evner blir ofte sett ned på. Både av andre barn og unge, men også av voksne og eldre. Mens barn og unge med evner som raske ben, og sterke armer, blir hedret.

Vi er alle gode til noe. Og vi bør alle få lov til å skryte av, få ros for, og bli erkjent for våre prestasjoner, uansett hva det er vi er gode til.

Alle skal være stolte av det de er gode til.

Du kan gjøre en forskjell!

Du kan avskaffe slike holdninger, slik at alle kan få føle seg bra nok, satt pris på og respektert, uavhengig av deres styrker og svakheter.

Vi er alle gode til noe, og vi bør alle få være stolte av det.