Derfor påvirkes du av Ingebrigtsen-suksessen

Om trening og trender

PREMISSLEVERANDØR: Når Henrik Ingebrigtsen og andre toppidrettsutøvere oppnår suksess på idrettsbanen, skapes treningstrender som påvikrer treningshverdagen til idrettsutøvere på alle nivå, skriver NAs sportsleder. 

Terskeltrening
  • Terskeltrening er trening der pulsen ligger opp mot den anaerobe terskel (AT) – også kalt melkesyreterskel. Det er trening hvor det holdes et intensitetsnivå der kroppen ikke produserer mer laktat (melkesyre) enn den greier å kvitte seg med.
  • Mens toppidrettsutøvere måler laktatinnholdet i blodet for å finne sin terskelsone, regnes trening rundt 82-87 prosent av en persons makspuls som terskeltrening. Dette er definert som intensitetssone 3 i Olympiatoppens veiledende soner for utholdenhetstrening.
NAMDALSAVISA

Det er stor avstand mellom det brødrene Ingebrigtsen skal foreta seg under VM i Doah og mosjons-hverdagen til «Hvermansen». Det mange ikke er klar over er at når gullgutta fra Sandnes løper fra konkurrentene, så får mange mosjonister en lettere treningshverdag – i neste omgang.

Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Treningstrender.

Hvordan bli i best mulig form? har alltid vært et sentralt spørsmål for alle som liker å ikle seg treningsklærne med jevne mellomrom. Det være seg om det er toppidrettsutøveren som skal kjempe om VM-gull, eller mosjonisten som kanskje har Namsosløpet som sitt eneste mål i treningshverdagen.

Uten å være helt klar over det, påvirkes vi av treningstrender. Trender som utvikles i etterkant av prestasjoner oppnådd av våre raskeste menn og kvinner.

På 1990-tallet ble langrennsløperne med Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang i spissen store folkehelter. De loggførte mange treningstimer i treninsdagboka, og det gikk gjetord om Bjørn Dæhlie som satte «norsk rekord» i oksygenopptak.

Resultatet ble økt fokus på utholdenhet blant trenere.

Intervallbolker.

I 2003 begynte Marit Bjørgen å gjøre seg gjeldende på resultatlistene, og hun skulle komme til å legge en mal for hvordan det ble trent i mange miljø det neste tiåret – med to helt ulike treningsprinsipper.

2005: Med Svein Tore Samdal som landslagstrener i langrenn fikk «intervallbolkene» mye oppmerksomhet. Mens ei «vanlig» oppskrift tidligere hadde vært et par intervalltreninger for uka nær sagt uansett hvilken idrett man drev, så kjørte Bjørgen & co bolker med flere intervalløkter etter hverandre.

Suksessen kom raskt, og andre treningsmiljø fulgte etter. Treningsbøker med oppskrift på «bolktrening» kom på markedet. Mosjonistene fulgte med – og trente harde intervaller. 4 x 4 minutters-metoden ble en «hit» – enten du var topptrent eller en mosjonist.

2010: Etter 2010-sesongen, der Marit Bjørgen ble OL-dronning i Vancouver, endret imidlertid ting seg. Etter å ha slitt i noen sesonger (2006-2009), la Bjørgen om treninga før OL i 2010. Hun gikk tilbake til «gammel» oppskrift, økte treningsmengden og trente færre intervaller. Resultatene ble formidable, og siden så hun seg ikke tilbake.

På den tida begynte Therese Johaug og Martin J. Sundby å prege norsk langrenn, og Sundby har tidligere fortalt hvordan han ble inspirert av Bjørgens trening. Johaug og Sundby ble premissleverandør når det handlet om treningstimer – de trente mer enn alle andre – og ble best i verden.

Igjen ble aerob kapasitet «moteord» innen trening.

Terskeltrening.

De siste årene har vi fått nye kjæledegger på idrettsbanen, i brødrene Ingebrigtsen. Tre søsken som løper seg inn i verdenstoppen i friidrett er unikt.

At treneren har vært selvlært har gjort eventyret ekstra interessant. Her har man ikke tatt kopi av verken treningstrender eller gamle resultater. De har derimot hatt fokus på terskeltrening (se faktaboks).

Sist uke ble den første studien av treninga til Ingebrigtsen-gutta lagt fram, ført i pennen av dosent Leif Inge Tjelta.

23-25 prosent av all trening til Ingebrigtsens er terskeltrening. Til sammenligning har en vanlig mal for utholdenhetsidretter vært 10-12 prosent intervalltrening, og der de fleste intervallene har gått på høyere intensitet enn det Ingebrigtsen bruker.

Frank Evertsen.

Selv om mange ynder å fremstille Ingebrigtsen-treninga som ny, så er det en sannhet med atskillig modifikasjoner.

Namsosmannen Frank Evertsen trente i mange år flere av Norges beste løpere, i Sondre Norstad Moen, Marius Bakken og Sindre Buraas. Oppskrifta? Hyppige terskelintervaller.

Og en gløtt i treningsdagbøkene til Norges store løpedronning, Grete Waitz, viser at også hun hadde terskeltrening som hovedingrediens når det var snakk om hardere trening – på 1970- og 1980-tallet.

Lettere trening.

Men hvordan vil så Ingebrigtsen-guttas suksess påvirke treningshverdagen til mange – også mosjonisten?

Dette har igjen med trender å gjøre. Alle trenere suger til seg «ny» informasjon.

Mange idrettsutøvere har allerede signalisert at de har lagt om treninga, med hyppigere intervaller på lavere pulssone – inspirert av Jakob Ingebrigtsen og hans brødre.

Mange mosjonister sitt forhold til intervalltrening har trolig vært «å gå helt i kjelleren».

Ei økt med terskeltrening er noe annet. Den er ikke så tøff, eller lettere forklart: Du hiver ikke etter pusten når du kjører denne treningsformen.

Effekten ligger i samlet lengre tid med intervall, og at man trenger kortere restitusjonstid enn ved de hardeste intervall-øktene.

For mosjonisten er trolig den viktigste effekten likevel at man får lyst til å trene intervaller, når man slipper å løpe med tunga som et slips ut av munnen hver gang.

Derfor vil nok mange mosjonister også bli med på den «nye» treningstrenden.