Så dette var en skuffelse?

FOR EGEN REGNING:

INGEN SKUFFELSE: I enkelte nettaviser og på sosiale medier ble det uttrykt skuffelse over at 5.000-meterfinalen endte uten medalje til Ingebrigtsen. Det er perspektivløst, mener NAs sports-leder. Skjermdump TV2.no 

NAMDALSAVISA

Superkvelden endte med gull til Karsten Warholm og Facebook flommet over med ovasjoner om vår supermann på friidrettsbanen. Naturlig nok.

Likevel; det var noe malurt i begeret for min del.

For ikke lenge etter at Ingebrigtsen-gutta var i mål på 5.000-meteren en time tidligere, leste jeg «Skuffelse for Ingebrigtsen-gutta» på TV2.no. «Nedtur» leste jeg på Facebook. Flere hengte seg på og mente at Jakob hadde dummet seg ut med feil taktikk. Og vi snakker altså om en 19-åring som blir nummer fem i et VM i friidrett – på 5.000 meter!

Det er ille!

Kanskje er det Ingebrigtsen-gutta selv som egentlig skal ha skylda for at vi tenker slik. For de har skjemt oss bort med sine resultater de siste årene. Det som vi tidligere trodde var umulig, virker plutselig mulig.

I mine øyne viste de akkurat det også i finalen, at det er mulig. Prestasjonen de gjorde der er hinsides, rett og slett.

La oss ta litt kalde fakta:

Siden 1991 har VM i friidrett vært arrangert annethvert år, altså 15 mesterskap.

Bare én europeer har vunnet øvelsen i VM, britiske Mo Farah, som sto for bragden i tre mesterskap på rad. Utvider vi til å se på medaljevinnere, så er det bare belgiske Mohammed Mourith som har medalje i tillegg til Farah. Med andre ord bare to europeere har stått på seierspallen i denne øvelsen på 28 år! Og for å si det sånn; det er noen som har prøvd!

Henrik Ingebrigtsen satte ord på dette, da han etter løpet fortalte om det surrealistiske han opplevde på start. Der sto det et par løpere fra USA (som totalt har sånn ca 370 millioner innbyggere), og så var det tre gutter fra Lura i Sandnes...

Foruten de tre var det bare én europeer til start. Og det var liksom ikke bare å melde seg på 5.000-meteren!

Nå skal ikke jeg gå i fella å sammenligne idretter. For det er egentlig en håpløs øvelse å gjøre det. Jeg har alltid ment at de som er topputøvere, uansett idrett, er på et skyhøyt nivå. Det være seg om man kommer fra det vi tror er miniidretter, eller fra de største idrettene.

Likevel: Er det én øvelse som alltid vil score høyt, nær sagt uansett hvem man måtte sammenligne med, så er det løping. For du trenger strengt talt ikke andre ting enn deg selv for å drive den idretten. Du trenger ikke et høydestativ, du trenger ikke et par ski, du er ikke avhengig av snø og du er ikke avhengig av å ha lagkamerater.

Legg til at mange som driver de andre idrettene også trener løping, så ser man at «alle» i verden egentlig er konkurrenter i denne grenen.

Bare de ypperste av de dyktigste klarer kunststykket å kvalifisere seg til en 5.000-meterfinale. Og der hadde altså Norge tre – fra samme familie. Tre av 15 løpere som var kvalifisert i en «verdensidrett»!

To av dem var ikke bare i finalen, de var også med på å prege den, så til de grader. Så vil vi aldri få svar på hva Filip kunne gjort om han ikke hadde fått magetrøbbel.

Vi fikk imidlertid svaret på at Jakob er så uredd at han gikk for gullet. For han var ikke medalje nok. Joda, kan hende brente han kruttet litt tidlig; det er mulig resultatet kunne blitt annerledes om han hadde ventet et par hundre meter til før rykket.

Men det forringer i mine øyne ikke prestasjonen. Jeg heier på storebror Henrik som sa følgende om Jakob: «I mine øyne sprang Jakob et helt perfekt løp. Jeg ville ikke endret noe i ettertid. Prestasjonen er helt syk», sa han til VG.

Til de som måtte mene noe annet; skjerpings nå, folkens!

For det vi nå ser av Warholm og Ingebrigtsens er rett og slett prestasjoner det er vanskelig å ta innover seg.