Soundtracket til barndommen min er mammas strikkepinner som klirrer mot hverandre

NAMDALSAVISA

Fritid er fortsatt et relativt nytt konsept for meg. Når man studerer har man ikke fritid på samme måte som når man er i arbeidslivet. Det er liksom alltids en oppgave som skal skrives, en ekstrajobb å gå til eller en eksamen å lese til. Men nå, når jeg kommer hjem fra jobb (etter en pliktrunde på treningssenteret) så har jeg fri. Jeg kan gjøre hva jeg vil! Det er jo helt sykt!

Jeg er en rastløs person, og er utrolig dårlig til bare å være i ro. Selv om jeg elsker å lese kan selv ei papirbok gjøre meg rastløs etter hvert, og ser jeg på tv eller serier har jeg gjerne mobilen i hånda samtidig. Jeg må fikle med noe. I møter tvinner jeg håret, jeg biter negler og trommer på bordet. Jeg makter ikke å sitte stille, og bare høre på noen (dette er også hovedgrunnen til at universitet ikke er min greie), og det å finne ro er ikke særlig enkelt.

Mamma derimot, hun er roa selv. Soundtracket til barndommen min er hennes strikkepinner som klirrer mot hverandre – gjerne hele dagen. Mamma kan sitte stille, puste og strikke. Og det er først det siste året hvor jeg virkelig har misunt henne det. Så jeg gjorde slik som man gjør når man blir voksen: Tar etter mammaen sin.

Jeg plukka opp garn, strikkepinner, fikk mamma til å legge opp til mitt første prosjekt, og gikk i gang. Og herregud så gøy det er å strikke. Jeg antar at pappa himler med øynene akkurat nå, men garn, pinner, farger, strikkefasthet og oppskrifter har fullstendig invadert fritida mi. Med andre ord: jeg har fått meg en hobby!

Den hobbyen som prega ungdomstida mi gjorde jeg etter hvert til en jobb. Og nå lever jeg av å skrive, filme, fotografere og snakke med folk i sosiale medier. Men det er jo ikke sånn at jeg har lyst til å fortsette med det samme jeg gjør på jobb når jeg kommer hjem. Hvem orker det? Så nå, i stedet for å loke rundt på Youtube i jakt etter noe som fanger oppmerksomheten min, eller å rastløst scrolle på Facebook, så strikker jeg. Gensere, jakker, babybodyer til alle venninnene som skal ha barn, luer og sokker. Jeg synker ned i sofaen, henter fram et av prosjektene mine, finner fram ei lydbok og synker inn i en helt egen verden.

Skjermtida mi er drastisk redusert, og stressnivået synker jevnt gjennom kvelden. Det er noe veldig deilig med det å ha en hobby. Noe jeg ikke må tjene penger på, eller må bli verdensmester i. Noe jeg bare kan kose meg med, i mitt tempo, uten deadlines eller prosjektbeskrivelser eller estimater, målsettinger og sidevisninger. Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg å være så avslappa.

Strikking har blitt populært igjen, og jeg konverterer ei og ei venninne til denne verdenen av garnkvaliteter. Nå samles vi i stua mi, en gang i måneden, for å strikke og drikke vin. Og helt seriøst: om du aldri har tatt del i en sånn type kveld så kan jeg anbefale det på det varmeste! I stedet for å sitte på hver vår mobil, eller sitte stille og se en film, så kan vi prate, strikke og lære hverandre nye teknikker og hjelpe de som er helt nye. Jeg koser meg så mye med å ha disse damene i stua mi, og vi lærer så mye av hverandre.

Så har jeg altså blitt en sånn person som sjelden går hjemmefra uten et strikkeprosjekt i sekken, som snakker om garn med kolleger og stadig leter etter nye, fine ting å lage. Men det aller fineste er at jeg har funnet en aktivitet som jeg virkelig setter pris på, og noe som gjør at jeg finner roa, har noe å henge de rastløse hendene mine i, og får tankene unna jobb og plikter. Endelig forstår jeg de greiene voksne sa om at det er viktig å ha en hobby, og jeg skjønner endelig hvorfor mamma alltid skulle strikke.