«Jeg forstår virkelig ikke hvorfor veldig, veldig mange synes det er greit å peise rundt i over 100 km/t på de kronglete vegene vi har her i Namdalen»

Ukeslutt:
NAMDALSAVISA

De fleste av oss har vel på et eller annet tidspunkt fått en fartsbot – og ganske mange av oss har også mistet førerkortet for en periode, en eller annen gang.

Det er slikt som skjer. Det har også skjedd meg, at jeg fikk en bot for å ha holdt 72 kilometer i timen i en 60-sone.

Det var en plass i Rana, og jeg trodde selvfølgelig det var 80.

For jeg kjører aldri for fort med vilje – og det har jeg måttet tåle en god del kommentarer for.

«Peis på litt, da. Vi har dårlig tid». «Du lager kø». «Kjør forbi nå, da». «Det er ikke kontroll nå, uansett».

Samme hvem som måtte mene noe om kjøringa: Svaret er nei. Jeg gasser ikke på. Jeg holder meg til fartsgrensa i enhver situasjon.

Til og med jenter mobber meg litt for det.

Det kan være hardt til tider – men det går.

Jeg skjønner det ikke. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor veldig, veldig mange synes det er greit å peise rundt i over 100 km/t på de kronglete vegene vi har her i Namdalen.

Nå er jeg i utgangspunktet ganske dårlig til å kjøre bil, og finnes ikke bilinteressert, så jeg kjører også litt rolig for min egen komforts skyld. Men likevel.

Mitt inntrykk er at det som oftest er de streiteste av de streite – sånne som gjemmer snusboksen sin for foreldrene til de er godt over 20 – som er de verste råkjørerne.

De som aldri har gjort noe galt. Det er akkurat som om fartsgrenseforbrytelsen ikke telles, som at det er noe annet enn kriminalitet.

Men om man for eksempel ramler litt utpå en fuktig lørdagskveld, og havner i slagsmål på byen – da blir alt på en måte så mye mer alvorlig.

For ikke å snakke om når politiet drar ut på razzia etter anonyme tips for å slå kloa i en brukerdose cannabis.

«Disse folka må jo være klin gale», sier 50-åringene og gir på litt ekstra i Naklingsvingene, eller ved Trettvikberga, gjerne med øynene klistret til Iphonen sin.

Det der kommer jeg nok aldri til å forstå. Aldri!

Og da mener jeg mange folks holdninger til fartsgrensa. For på vegen er det ikke bare seg selv du må ta ansvar for – men også hundrevis av andre uskyldige i det motsatte kjørefeltet.

På vegen er du i realiteten en konstant trussel mot alt og alle – og det minste du kan gjøre i en slik situasjon er å følge loven.