NA-SPALTISTEN

– En sånn mamma

ILLUSTRASJONSFOTO  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

«Mamma har du klikka helt eller» spurte sønnen min. Å ja, nok en gang hadde det kanskje klikka litt. Jeg gjør det iblant selv om jeg egentlig skulle ønske jeg var en mamma som ikke kjeftet høylytt, men heller forklarte rolig hvorfor barnets utøvde atferd ikke er ønskelig. Jeg skulle også ønske jeg var en sånn mamma som alltid hadde et balansert næringsinnhold på fatet til hvert måltid.

Jeg skulle ønske jeg tok mer initiativ til å spille brettspill og at jeg kokte kakao i kasserolle istedenfor å lage lurekakao med rett i koppen-pulver, bare for å nevne noen få ting. Om man går igjennom Instagram kan jeg godt se ut som en slik mamma, men det er selvfølgelig bare løgn. For etter å ha møtt meg selv i døra i form av to store brune øyne – ganske så like mine egne – som lurer på om jeg har klikka, så skal jeg en gang for alle fortelle verden hvilken mamma jeg er.

Jeg er for eksempel en sånn mamma som hater å stå opp om morgenen. Derfor bruker jeg lenger tid i senga på å bekymre meg over at vi får dårlig tid, enn å faktisk stå opp og være i rute. Dette resulterer i at min eldste sønn i en alder av sju år ofte spiser brødskive med Nugatti mens hans spiller på ipaden sin til frokost. Han vet og jeg vet at Nugatti er forbeholdt helga. Men siden han er A-mennesket i huset og kapabel til å smøre skiva på kjøkkenbenken selv, har vi en udiskutert avtale om at dette er greit. Videre har vi også «Ingen diskusjon om to forskjellige sokker-policy» på morgenen. Jeg er en sånn mamma som vasker masse tøy, bretter masse tøy og legger masse tøy der det skal være, bortsett fra sokker.

Sokker er det kjedeligste jeg organiserer. Dessuten har sokker en tendens til å flytte den ene til en kant og den andre til en helt annen kan, helt av seg selv. Matpakker inneholder aldri lapper eller ting oppskåret i figurer, men jeg har til gode å oppleve beskjed om at matpakken mangler, heldigvis.

Selv om jeg koker poteter, grønnsaker, sodd, fiskekaker og fiskeboller er det mulig at ungene kunne svart pølse med brød om noen spurte hva vi ofte har til middag. Det er også mulig at de har rett.

Jeg er en mamma som får helt noia av rot. Av rot som synes vel å merke. For skapet i gangen rommer så mangt. Selv om det henger kleshengere på rekke og rad der inne, kan det også hende at du får en hel sesongs garderobe i fleisen om du åpner og ikke er forberedt.

Jeg skulle aldri bruke tv som barnevakt, men om du må røre i middagen mens du skroller igjennom det perfekte liv på sosiale medier, så er den alltid tilgjengelig da, den barnevakta.

Når ungene ikke vil det samme som meg, så prøver jeg ofte å forklare hvorfor sånn og ikke sånn, men av og til så diskuteres det på samme nivå, og ikke den vegen at femåringen og sjuåringen trekker seg opp mot trettiårene, heller omvendt.

Så kommer vi til noe av det verste jeg vet. Brettspill, samme hvilket. Fantorangen, Junior monopol, Den forvunnede diamanten og brettspillenes versting: LUDO! Av en eller annen grunn så har vi alle disse i hjemmet vårt. Jeg kan ikke huske noen gang å ha tatt initiativ til å utføre aktiviteten med ungene mine, men det er klart om de spør og er villig til å ofre både tv og ipad for at vi skal ha ei kosestund med brettspill, så sier jeg ja. Men jeg kjeder meg sjelden så mye som da. Jeg vet det høres forferdelig ut, men det er helt sant. Dessuten kan de ikke reglene, noe som gjør at det går enda saktere. Den minste blir sur om vi drar ifra henne på brettet. Takler det ikke i det hele tatt og blir helt irrasjonell, mens eldstemann med samme øyne og ellers mye fra meg, bare jukser. Jukser seg igjennom ludo. Det er et kvarters mareritt.

Så kommer kvelden og det er leggetid. Vi leser ei bok og koser oss veldig. Det kommer selvfølgelig an på boka når det kommer til den minste, men hun kan ikke lese selv så da hender det jeg dikter på noen poeng i historien. Det er for så vidt vinn vinn for oss begge. Som heldige barn født i verdens beste land å bo i, er de begge utstyrt med soverom fylt til randen med ting de ikke trenger, men av en eller annen grunn foretrekker de senga mi. Jeg har prøvd mye. Trusler om grønnsaker og dipp på lørdagskveld, belønningssystem med klistermerker, men de vet at vi alle vet at i senga mi kommer de til å havne uansett. Så når kvelden kommer og jeg skal legge meg, føler jeg meg heldig som har to som er helt avhengig av og som ønsker å være sammen med en sånn mamma som meg, tross alt.