Hva kan idretten lære av Leif Olav Alnes?

NAMDALSAVISA

I onsdagens NRK- program «Torp», ble Leif Olav Alnes, suksesstreneren til verdensmester i friidrett, Karsten Warholm, intervjuet. Vi vil anbefale alle som er interessert i å utvikle mennesker, det være seg trenere, lærere eller andre med viktige hjelpefunksjoner, å se programmet. I en halvtime snakker Alnes åpent om hvilke suksesskriterier som har ligget til grunn for å få frem en verdensmester i friidrett. Temaene dreier seg ikke om hemmelige treningsmetoder, men om kontakten mellom to personer i en hjelperelasjon, med den hensikt å optimalisere læring og utvikling for et annet menneske.

På spørsmålet om hva som er det viktigste han gjør som trener, svarer Alnes at det er å ivareta helheten rundt utøveren, slik at det føles meningsfullt for utøveren som han «forvalter», samt sørge for at utøver har eierskap til det som skjer. Altså, utøveren skal ha en stor finger med i spillet, og være delaktig med å legge premissene for satsingen sammen med treneren. Det betyr blant annet at trener og utøver skal være samstemte om hvordan opplegget skal utformes og ha samme mål og ambisjonsnivå. Det vil igjen skape stor motivasjon for jobben som skal legges ned. Trener og utøver er dermed gjensidig avhengige av hverandre i relasjonen.

Før samarbeidet startet mente Warholm at Alnes trengte å bli med på kun et par økter i uka. Dette var uaktuelt for Alnes; «enten gjør vi det ordentlig eller så lar vi være», var svaret han fikk. For å ivareta den helhetlige utviklingen av utøveren, bruker altså Alnes mye tid sammen med utøver, både gjennom trening og samtaler. Nærmere 60 timer i uka… Ifølge han selv er det helt nødvendig for å maksimere sjansen for å lykkes, og det er veldig liten forskjell på å gjøre en omtrentlig jobb og en ordentlig jobb. Arbeidet må gjøres fullt og helt. Hvis ikke må man senke målet.

Alnes beskriver Warholm som en reflektert utøver. Hvordan kan det da ha seg at Alnes må bruke så mye tid på han? «Er han ikke selvstendig?», vil noen spørre seg. «Selvstendige utøvere klarer seg selv og er sine egne trenere». Det er mulig, men da vil de ikke være i nærheten av å nå sitt potensial som utøvere. Dette er etter vår mening en av de store pedagogiske misforståelsene i en del idrettsmiljø. Sammenhengen mellom selvstendighet, i betydningen av å gjøre optimale valg for seg selv, og avhengighet til andre (trener), er svært stor. Det vi erfarer, og som Alnes påpeker, er at i et gjensidig avhengighetsforhold vil en relasjon hvor utøver og trener bruker hverandre for å utvikle hverandre på veien mot et mål, gi optimale utviklingsmuligheter og dermed resultat.

Ifølge Alnes bør alle ha noen de snakker ordentlig med. Noen som er ærlige i tilbakemeldingen i den hensikt å hjelpe. Det å ha en tett kommunikasjon, det å forstå hverandre, er en ekstrem styrke for å kunne ta de riktige valgene som skiller mellom suksess og fiasko. Warholm har også sagt at deres relasjon er med og former han som menneske i positiv forstand. En god relasjon til trener er med og utvikler toppidrettsutøveren, men også mennesket som skal ha et liv i samfunnet etter toppidretten.

Warholm har beviselig tilegnet seg ferdigheter på internasjonalt toppnivå. Når selv han trenger tett og god oppfølging fra en hjelpeperson for å lykkes, er det nærliggende å tro at også andre utøvere med dårligere utgangspunkt bør ha minst like god oppfølging for å nå sitt potensial. Utøvere som blir oppdratt til å tenke at de «vet best selv» og bør være sine egne trenere, vil mest trolig slite med å nå sitt maksimale nivå. Idretten må slutte med å stimulere slike holdninger hvis vi ønsker å få frem toppidrettsutøvere.

Det er ingen hemmelighet at toppidrettsutøvere utvikles i fruktbare samspill med trenere. Dedikerte trenere som evner å skape en god relasjon til utøvere, som investerer mye tid på trening og i samtaler, og i tillegg har idrettsspesifikk kompetanse, vil ha gode forutsetninger for å få frem den beste utgaven av hver enkelt utøver. Vi har slike trenere i Trøndelag, og vi skulle gjerne hatt flere, slik at flere av våre talenter kunne fått ut sitt potensial og utvikle den beste utgaven av seg selv. Selv om det finnes unntak, er dette kravet for å få frem utøvere på øverste hylle. Olympiatoppens rolle er blant annet å formidle hvilke krav som stilles i toppidretten. Derfor ser vi ingen grunn til sminke på sannheten.