Så var vi ikke bedre – igjen

For egen regning

Fotballens bakside: Bittert, synd og kjedelig at Norge nok en gang ikke klarte å kvalifisere seg til et sluttspill i fotball for herrer. Det er til å leve med, nesten. Det som er langt verre er at pøbler og rasister igjen gjør seg synlig på fotballarenaer. Å få dem på bedre tanker er langt viktigere enn å vinne en fotballkamp eller tre. 

NAMDALSAVISA

Tirsdag kveld gikk ikke alt i svart. For det finnes et godt liv utenom fotballandslaget.

Når lysene snart dekker hele bursdagskaka er det bare ta innover seg at ikke alt bestandig går på skinner. Når sist gikk det egentlig på skinner for herrelandslaget? En gang på 90-tallet, var det ikke det?

Nok et sluttspill i fotball hvor en må finne seg andre å heie på, som England, Danmark - eller til nød Sverige. Til nød.

Det betyr noe å ha et godt landslag i fotball eller der en bor, som i Flatanger, hvor det er en enorm entusiasme for sine lag.

Jeg varmet opp foran den avgjørende landskampen med å se NRK-programmet «Safari» hvor kjendisen Erlend Elias besøkte ørnemannen Ole Martin Dahle i Flatanger.

40 minutter med den aller beste reklame for Flatanger og Namdalen. Av og til er det slik at en må se det på TV for å forstå hvor heldig vi er som bor i noe av meste perfekte skaperverket Vårherre klarte å hoste opp på sju dager.

I Flatanger blir de i godt humør om de tenker på sine to fotballag. Akkurat som vi i Namsos ble på 1980-tallet da disiplene til Ramon Hunt trakk tusenvis til Kleppen.

Da NA streamet bortekampen til Flatanger i sommer mot Kolvereid, var det smekk fullt på Zanzibar. Der satt de foran storskjermen og fulgte sine «helter». Jo, en kan være det langt ned i divisjonssystemet også.

En får glede seg over den lokale fotballen samme hvor en bor. Unntatt i Steinkjer, da. Der er det lite jubel å høre i høst.

Jeg kan for lite om fotball til å skulle begi meg ut på å forklare hva som har gått galt, men jeg kan konstatere dette:

Landslaget er slettes ikke noe lokomotiv i norsk fotball.

Rosenborg er ikke noe lokomotiv for norsk klubbfotball lenger.

Ole Gunnar Solskjær tegnet til bli et lokomotiv for norske fotballtrenere, men ...

Gud hvor vi savner dere, Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen, Trond Sollied og Drillo.

Alt dette kan selvsagt snu og vi kan få tilbake gløden rundt norsk fotball.

Langt verre er det med elementene som ødelegger for fotballen.

Apelyder, avskyelig sang og rasistiske tilrop fra de bulgarske supportene sendte skammens skjær over fotballen mandag. Dommeren måtte stoppe kampen mellom Bulgaria og England to ganger.

Den bulgarske keeperen mente de engelske spillerne overdrev! Heldigvis trakk den bulgarske fotballpresidenten seg etterpå.

Bulgaria er ikke alene om å ha dette problemet. Selv i England har dette blusset opp igjen, og om Solskjær ikke lykkes sportslig, skal han ha ros for at han står opp mot rasistene.

Hvordan er det så i vår egen andedam? For det meste bra. Fotball engasjerer gammel som ung, på og utenom banen. Midt oppi dette er det noen pipeblåsere som jeg har den dypeste respekt for.

Av alle verv og yrkesgrupper som får mest kjeft for det de presterer, er nok fotballdommerne på pallen til enhver tid.

VG skrev sist lørdag at fotballdommere i lavere divisjoner i Oslo har begynt å skjule identiteten sin for deres egen sikkerhet. Det skal dreie seg om 20 personer.

Heldigvis skal det ikke være noen i Trøndelag som har sett seg nødt til det.

Hva skal en si om slikt? Jo, fotballen gir oss fortsatt fellesskap, spenning og entusiasme på mange plan, uansett nivå.

Jeg skal fint kunne leve med at Norge ikke kommer til fotball-EM.

Det som betyr noe er å få fjernet rasister og pøbler fra alle slags arenaer. Den jobben må vi alle ta.