Til alle damer i Syden: Jeg er ikke på sjekker’n!

Ukeslutt

SMIIIL: Svein-Tore Hovd. 

NAMDALSAVISA

«Smil til verden, og verden smiler til deg!»

Jeg var bare sju år da Frøken Gunvor, ja for på den tida var en kvinnelig lærer «frøken» – lærte meg læresetninga. Og når verdens beste lærer snakker, lytter man.

Så jeg har prøvd å etterleve det. Jeg har prøvd å være blid i mitt møte med mennesker.

Ikke det at det er noe pålagt, men jeg tror at Frøken Gunvor har mye rett: Møter du verden med et smil, så blir det et hyggeligere sted å være.

Og sjelden har vi større grunn til å smile og være fornøyd med tilværelsen, enn når ferien kommer og vi tar den etterlengtede turen til varmere strøk.

Det har jeg i alle fall trodd – og ment. Så jeg har smilt når jeg har møtt folk der. Og sagt «hei» om det er noen jeg har møtt mange ganger – og jo, «gutta» kan nikke og smile tilbake. Men damene?

«Kanskje de tror du prøver å sjekke dem opp?» sa kona en gang da jeg for n’te gang bragte temaet på bane.

Det setninga traff meg. For er det noe jeg ikke vil bli assosiert med, så er det en som prøver innynde seg hos damer. For jeg er gift og slett ikke på sjekker’n!

Så jeg la om stilen litt i sommer. Jeg modererte «smileutgaven». Men nei; opplevelsen var fortsatt den samme.

«Du må ikke bli fornærmet, det er nok ikke deg!» sa kona på vår Mallorca-tur.

Jeg kan dog ikke fri meg for tanken på at det er mange som føler de bruker for mye penger på slike turer, så sure som mange framstår i Syden.

«Det er bare du som legger merke til sånt, jeg tenker ikke over det» sa kona. Hun tenker alltid det beste om folk.

«Har du sett hvor sure mange er? Skulle tro de angrer seg for turen».

Vi sto der i hotellresepsjonen klare for avreise da en reiesvenn fra Trondheim helt uten videre bragte temaet på bane. Bingo!

Med ett hadde jeg funnet en som var helt på banen. Våre bedre halvdeler ristet bare oppgitt på hodet av oss.

Men vi var enige: Sure var de fleste.

Og da Trondheims-mannen reiste seg litt raskt fra buss-setet ved ankomst flyplassen, freste dama i «sidesetet». Hun mente han sneik i køa, hvorpå hun lirte av seg noen ord om det.

En skulle nesten tro min nye venn hadde hatt Frøken Gunvor som lærer. For han beholdt roen og sa: «Keep smiling».

For å si det sånn, så fulgte ikke dama den oppfordringa!