Den nye NAV-hverdagen

Sentralisering, maskinifisering og digitalisering

NAMDALSAVISA

Når arbeidskontoret, sosialkontoret og trygdekontoret ble slått sammen til NAV skulle det bli EN åpen dør til de tjenester folk har rett på.

Det ble det ikke.

1. Først stengte de telefonene slik at vi som nå ringer kan komme hvor som helst i landet. Alle som snakker sant vet at dette er en dårlig løsning, spesielt for de som har problemer med å ta seg fram i den tekniske jungelen og som trenger kjentfolk å snakke med for å bli trygge.

2. Så tok de vekk tjenesten med å få godtgjort «Pasientreiser» på det lokale NAV-kontor.. Dette var en oppgave som var med på å gjøre det ufarlig for alle å oppsøke det lokale NAV-kontor. Dette er nå sentralisert til Skien. De skjema som skal fylles ut på nettet, er så kompliserte at en meget stor andel ikke bryr seg om å gjøre det. Her har NAV spart mange hundre millioner.

3. Nå er de også i ferd med å stenge kontorene. Mulighetene for uanmeldte besøk på kontorene blir redusert eller fjernet helt. Mange som trenger NAV sliter på ulike måter, fysisk, kognitivt eller psykisk og trenger sjølsagt å møte et menneske. De 17 prosentene som ikke makter å bruke de digitale verktøyene som skal løse de fleste problemer i dagens samfunn, blir satt utenfor. NAV skal, etter min mening, ta mest ansvar for å betjene den svakeste gruppen i samfunnet. Å sette denne gruppen utenfor blir derfor rått og meningsløst i forhold til målsettingene.

4. Sentralisering av tjenestene har blitt viktigere og viktigere for de som styrer NAV-prosessene. Distriktskontorene ribbes for oppgaver og det blir mer og mer populært å legge ned kontorer. De som har behov for den tryggheten det er å treffe en lokal NAV-ansatt, får større og større problemer med å få det til.


Som SVer beklager jeg sterk denne utviklingen. Vi kan ikke styre landet slik at de svakeste gruppene blir mer og mer marginalisert. Vi må DELE GODENE og ikke lage systemer som favoriserer de som har mest fra før. Godt valg til høsten!


Ovenstående artikkel hadde jeg som innlegg i flere aviser før valget i 2017. Etter den tid har situasjonen blitt stadig verre. Hans Magnus Ystgård beskriver i TA 16.oktober på en gjenkjennbar måte hvordan folk i dag møter den digitale veggen.

Ett eksempel: Jeg reiste fra Lierne til Steinkjer blant annet for å spørre og sjekke forholdsvis viktige spørsmål for en flyktning, på folkeregisteret. Når jeg kom dit fikk jeg spørsmålet har du bestilt time? Jeg svarte: Må jeg tilbake til Lierne å bestille time? Det blir jo 4 timer ekstra kjøring. Den ansatte på skattekontoret/folkeregisteret brøt alle instrukser og slapp meg inn.

Eksempel 2: Jeg skulle på NAV i Steinkjer (for ca 3 mnd siden) og gikk dit midt på dagen. Der var dørene låst og ingen jeg kunne snakke med. Da vet jeg at det sitter 50 trivelige og kvalifiserte folk innenfor ventrommet, som av systemet ikke har tillatelse til å snakke med meg. Jeg jukset og ringte 55553333 og fikk via,via via snakket med ei som snakket med han jeg skulle treffe slik at han kom ned fra «loftet». Det viser seg at der også må kundene på nettet, eller finne en eller annen måte å bestille time på.

Poenget er at de som trenger hjelpa mest i dag, er utestengt fra møtet med den personen som kan være godt kvalifisert til å hjelpe. Ikke bare de eldre men mange grupper blir rammet av dette. Etter at jeg skrev mitt innlegg ringte en mann fra Statistisk Sentralbyrå og spurte hvor jeg hadde tallet 17% fra. Jeg måtte innrømme at det var at tall som ikke var kvalitetssikret. Han sa at jeg kunne ha skrevet at 21,4 % var mer eller mindre utestengt fra samfunnet på grunn av den digitaliseringen, sentraliseringen og fremmedgjøringen som skjer. De hadde forskning som kunne dokumentere dette.

Hva kan vi så gjøre for å få et mer menneskelig samfunn igjen:

1. Vi må ha tjenester nært folk. Vi kan ta Forbrukerådet som et eksempel. Før denne tjenesten ble rasert i 2003 og de 19 kontorene som var i alle fylkene ble sentralisert og senere helt nedlagt og digitalisert hadde vi 6600 henvendelser årlig i N-trøndelag. Folk visste at de kunne klage dersom de kom til kort mot det offentlige, eller ville endre eller forbedre noe for brukerne, i tillegg til klagene på mangler ved kjøp/salg.

2. Kommunene må ta tak i dagens situasjon å utpeke, eller ansette, en person som kan si: Kom til meg dersom du vil ha hjelp til å betale regninga eller ordne andre ting på nettet.

3. I Norge har ensomhet vært et voksende problem spesielt de siste 20 åra. Dette gir negative utslag på mange statistikker. Både privat og i det offentlige rom må vi snu trenden. Vi må se det som positivt å treffe hverandre. Banker, Vy, de fleste andre firma og offentlige kontorer bruker store ressurser på å lage systemer slik at de slipper å treffe disse hersens kundene.

4. Lytt og lær av innvandrerne som blir storligen forbauset når de oppdager at de har kommet til et land der mennesker ikke besøker hverandre.

Vi snakker om 21,4 prosent av befolkningen som sjøl ikke går i spissen for å kreve endringer, derfor må vi fortsatt ha det fokus som denne gruppen fortjener. Lag et samfunn der de i det minste møter noen som de kan snakke med.