«Den lille motorbåten til Svein ser kanskje uskyldig ut, og selv ser han ut som en nordlending som bodde her under Lofotfiske på 1800-tallet»

  Foto: Ingvild Eriksen

NAMDALSAVISA

Det er sommerferie og vi skal gå til Trollfjordhytta i Lofoten. Inn fjorden går det ingen rutebåt, og mange ringerunder må til før jeg endelig får tak i en Svein med båt som kan kjøre oss inn. Han skal tilfeldigvis også frakte fire andre turgåere.

– Da sees vi i morgen, da, bekrefter jeg. – Men hvor ligger båten din?

– Når du kommer dit, så kjør du først gjennom én 60-sone. Den ska du kjør forbi. Så kommer du til enda en 60-sone. Der ligg båten min ved flyttebrygga.

– Eh, ja ok, svarer jeg lettere fascinert av veibeskrivelsen. Det virker som Svein er en person som vet hvor skapet skal stå, så jeg spør ikke mer og han har tydeligvis hundre andre ting han skal gjøre, for plutselig er samtalen over.

Shitt. Jeg glemte å spørre om prisen!

Neste dag sitter jeg i forsetet i bilen med Google Maps og UV-briller på meg for å finne denne 60-sonen i Raftsundet. Til slutt må vi gi opp idet vi ruller inn på gårdsplassen til noen. Vi ringer Svein. Jeg har en mistanke om at denne 60-sonen går forbi fergeleiet og en lokalbutikk, og der var det jo også en flytebrygge. Jo, da, Svein kan bekrefte at båten hans ligger ved fergeleie.

På fergeleiet parkerer vi ved siden av en AVIS utleiebil. Det må være den andre turgjengen. Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg fire unge menn med muskler, klatretau og høy Gore-Tex-faktor, men utenfor utleiebilen er gjennomsnittsalderen en anelse høyere enn dét. Turfølget vårt inn Trollfjorden er visst fire damer som helt klart er på dametur, for skravlingen er såpass entusiastisk at jeg mistenker dem for å allerede ha begynt på en av de ni rødvinsflaskene de høyst sannsynlig har fylt ryggsekkene med. De løper inn og ut av butikken for å kjøpe lokalavis, Pepsi Max og ispinner.

Svein vil ha kontanter, så lederen i turfølget fra Vesterålen må derfor ringe en av venninnene som fortsatt er på butikken.

– Hei, Vibeke, du må snu og gå tilbake. Han vil ha kontanter!!! Hører du ikke hva jeg sier? Men hør-

Jeg og kjæresten min veksler et blikk av denne krakilske dialogen, og det virker som Svein gjerne vil kommandere damene til å komme om bord, men den masete praplingen til turlederen og veivende hender gjør at han ikke kommer til ordet. Stakkars Vibeke forsøker å håndtere is, brus og lokalavis på en gang der hun valser nedover flytebrygga, og hopper til slutt opp i båten idet Svein ser merkbart oppgitt ut.

– Men jeg skulle jo ta ut-

– Kom nu om bord! Så tar vi betalinga etterpå.

Den lille motorbåten til Svein ser kanskje uskyldig ut, og selv ser han ut som en nordlending som bodde her under Lofotfiske på 1800-tallet, men når han avslappet skrur opp farten, går det unna og damegjengen hviner og gliser og tar selfier. Et godt stykke ute på fjorden roer han ned og reiser seg opp bak rattet.

– Nu tar vi betalinga. Dokker e seks persona? Da sir vi ett tusen fem hundre.

Damene hopper i båtsetet og mister ispinner og det hele. Jeg og kjæresten min veksler et kjapt blikk, før han tar fram en femhundrelapp som han rekker til Svein.

– Jeg betaler for meg og henne, gir kjæresten min beskjed om på en tilsynelatende uanstrengt måte og så var den dealen gjort. Han er tross alt fra Sunnmøre. Svein tar imot betalinga og spør ikke mer.

– Og så va det dokker fire.

Lederen i gruppa er frampå, og tar matematikken i hodet: – Så for oss fire blir det altså tusen kroner? Men det er tur/retur, ikke sant? Skal vi vippse det nå?

– Vipps har æ ikkje. Da sir vi to tusen kroner. Begge veia. Dokker kan gjør overføringa nu. Æ kjør ikkje før æ har pengan.

Damene fra Østlandet ser litt forvirret ut, og mislykkes i å skjule hvor snurt de er. De kakler i munnen på hverandre i håp om å senke prisen. Men Svein bare legger femhundrelappen til kjæresten min på innerlomma av jakken før han ser på damene igjen.

– En anna gang, veit dokker, da kjørte æ et par italienera inn i Trollfjorden, og så stoppa æ her vi står nu. Så spurte æ dem: Enten får dokker betal nu eller så sett æ dokker i land på den holmen der, sier han og peker. – Men da sa han eine italieneren at han ville heller sitte på den andre holmen der, for den va mye større.

Ingen tør å gjøre noe annet enn å humre.

– Kan du ta det? spør en av de andre damene. – Jeg har ikke med meg bankbrikken min.

Svein lirer av seg bankkontonummeret sitt og virker hakket mer utålmodig enn for et par minutter siden. Så kan turen fortsette inn Trollfjorden. Når han har satt oss av på brygga hvor det er sånn cirka null innbyggere, et kraftverk og bratte svaberg på hver side av fjorden, er jeg en veldig kort stund usikker på om han i det hele tatt kommer tilbake i morgen.

Men tjuefire timer senere sitter vi på brygga og dingler med beina og der kommer båten til Svein.

– Det der er nøyaktighet! sier en av damene.

– Men du, de prisene hans var litt rare, er du ikke enig? sier turlederen til oss. Vi nikker bare.