Goffa

NAMDALSAVISA

Jeg skal bli Goffa. Eller, rettere sagt, jeg har et ønske om å bli Goffa. Min kjære bonusdatter og hennes kjæreste blir foreldre til ei jente snart, og jeg ble spurt om hvilken tittel jeg ville ha. Svaret lå klart, jeg vil bli Goffa. Det er ikke uvanlig at barn blir født med mer enn fire besteforeldre i dag, og da er det veldig klokt å avklare begrepene før de skal tas i bruk.

Min farfar var Goffa for nitten barnebarn. Han fulgte med alles oppvekst, ungdomstid og etter hvert også voksenliv. Det eldste barnebarnet fikk hele 50 år med Goffa-tid, og etter som begge fikk døpenavnet Hans, så ble de kalt «Gamm-Hans» og «Liss-Hans».

Faren min het Fredrik. Han var oppkalt etter sin farfar, så de ble «Gamm-Fredrik» og «Liss-Fredrik». Det vil si, i Kvelia syntes de det var nok med en R i det navnet, så det ble uttalt Freddik. Hvem som i sin tid ga mine oldeforeldre de originale titlene «Gukku» og «Bæste», vet jeg ikke. Jeg har min eldste onkel mistenkt.

Det var i hvert fall min eldste bror som i mangel av bedre taleferdigheter ga vår mormor og morfar hedersnavnene «Mommo» og «Ova». I ettertid ser jeg at han fortjener takk for at han tok bort noen vanskelige konsonanter for lillebrødrene sine.

Ut fra disse erfaringene er jeg forberedt på at den lille jenta kan gi meg en helt annen tittel enn det jeg ser for meg. Jeg vil motta en slik utnevning med takk. Jeg husker Åge Aleksandersen fortalte om hans anstrengelser for å få sitt eldste barnebarn til å si «farfar». En dag kom responsen. Barnet så farfaren i øynene, pekte på han og sa «Baff»! Da var han døpt!

Å bli Baff, Gukku, Ova eller Goffa medfører noen forpliktelser og mange privilegier. Vi skal være morsomme, rare tullebukker som opplever verden på nytt gjennom barnets øyne. En som bærer barnebarna i meis på skogs- og fjellturer, tegner, synger de samme sangene og leser den samme boka om og om igjen.

Foreldrene mine var Gommo og Goffa i nabohuset til tre av sine barnebarn. Hver eneste skoledag var alle tre innom og ga klem eller «GO» (ikke Engelsk uttale) til dem før de gikk på skolebussen. De var populære barnevakter som kokte kakao og leste utslitte Stomperud-blad.

Min mormor sjokkerte i sin tid læreren på barneskolen da hun ba om fri for å delta i bryllupet til sine besteforeldre. Det var ikke akkurat vanlig tidlig på 1900-tallet. Faktum var at hennes genetiske bestefar på den ene siden giftet seg med hennes genetiske bestemor på den andre siden. Begge hadde mistet sin første ektefelle, og fant sammen i godt voksen alder. Mormor fikk da en morfar som var gift med farmor, det er ganske originalt.

I desember flytter bonusbarnebarnet til vårt nabolag. Gleden er stor over å få henne så nært at hun kan gi meg jevnlig Goffa-praksis. Jeg husker fra min egen tid med pappaperm at en vinter med daglige barnevognturer på snødekte veier var super kondisjonstrening. Perioden med skiturer med egen datter i pulk ble så altfor kort, så nå håper jeg å få en ny periode. Å kunne bistå de travle småbarnsforeldrene med levering og henting i barnehagen, og få kvalitets-Goffa-tid er noe jeg virkelig ser fram til.

Jeg vet jeg er heldig. I noen familier kan sikkert seks, åtte eller ti besteforeldre bli i meste laget, og viss ikke mormødre eller farfedre er spesielt begeistret for hverandre, så kan jo det bli en ekstrabelastning for barn og barnebarn. Det kommer en dag da yngste generasjon skal orientere seg i «hvem er hvem i familien», og da kan det være greit å ha entydige betegnelser på slektningene i generasjonene over dem.

Min kone var aldri i tvil om at hun ville være «Mormor». Den betegnelsen henger høyt i deres familie. Hun er allerede farmor, og dessuten populær gammeltante, sporty forkorta til «GT». Så kan hun jo også ha som mål å nå neste hederstittel, som i deres familie er «Olde».

Det heter at alle som kommer opp i en viss alder blir interessert i slektsgransking. Jeg har ikke spesielt god oversikt over mitt slektstre, som i enkelte grener sikkert ser mer ut som en slyngplante, men jeg har hatt glede av å se ulike slektslikheter komme til syne hos yngre slektninger som vokser opp. Jeg kjenner igjen ansikts- og personlighetstrekk fra tidligere generasjoner, og tenker at genetikk er en underlig matematikk.

Likevel er jeg sikker på at jeg som ikke-genetisk Goffa til den ennå ufødte jenta kan være med å påvirke hennes oppvekst på en positiv måte. Jeg håper og tror at vi skal få mange fine stunder sammen. Som adopsjonsfar vet jeg jo at kjærlighet til barn ikke har noe med genetikk å gjøre.