Vi lever ikke i istiden lenger:

En myte at jakt er viktig for dyrene og naturen

I innlegget "Mytebygging om jakt og jegere" tar Eldar Berli i Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) og Lasse Heimdal i Norsk Friluftsliv et oppgjør med dyrevernere som kritiserer jakta. Innlegget fremstiller jakt som et gode for utøverne, dyrene og samfunnet, uten å nevne hva jakta forårsaker av lidelser for dyrene, ubalanse i naturen og tap av artsmangfold.

 

NAMDALSAVISA

Jakt er ikke et gode for dyrene. Hver høst hører vi om skadeskyting - dyr som blir funnet selvdøde og andre som avlives i elendig forfatning. Mange dyr må ettersøkes. Under drivjakt er målet å sette dyr i fart, og følgene blir ofte at dyrene skytes i fart - en jaktform som mangedobler faren for skadeskyting. Over halvparten av elgene er i fart når de skytes på, og mange får skuddet i magen. Likevel er drivjakt tillatt og utbredt.

Nylig ble en morløs hjortekalv funnet i Sogn og Fjordane, utmattet og avmagret etter å ha gått med avskutt kjeve i flere dager. Saken er anmeldt og dusør utlovd - som vanlig av dyrevernere. NJFF nøyer seg med en verbal reaksjon, samtidig som de bedyrer at "jegerne har et stort hjerte for dyr og alle vil dyrene det beste". Hadde det vært sant ville jegerne ikke skutt nær en halv million dyr i året, og de ville selv ha anmeldt lovstridig jakt og ryddet opp i egne rekker. Tragisk nok finnes det jegere som bevisst skyter mot hodet og nakken på hjortedyr, for å spare litt kjøtt. Når de skyter av kjeven på dyr så de blir gående til de segner om sparer de ikke kjøtt, de forårsaker bare ufattelige pinsler. En jaktleder i Sogn og Fjordane har oppfordret til denne praksisen, som gir så stor risiko for skadeskyting at Økokrim har uttalt at den kan være ulovlig uansett utfall.

Skadeskytingen som vi hører om utgjør bare toppen av isfjellet. Det er store mørketall. Den største andelen skadeskyting skjer på småvilt. Det er anslått at en fugl skadeskytes for hver fugl som felles. En undersøkelse av ryper som låg døde under høyspentledninger viste at halvparten hadde hagl i kroppen.

Berli og Heimdal hopper lett over disse lidelsene, og fokuserer på at menneskene har nytte og glede av jakta. De trekker frem friluftsliv som viktig for helsa. De glemmer at man ikke trenger å skyte på dyr for å ha glede av friluftsliv. De glemmer også at flertallet som ikke jakter får begrenset mulighet til å drive friluftsliv på grunn av jakta, og at jakt forringer livskvaliteten for mange mennesker.


Statsskog hevder
at deres ansvar er å "sørge for at allmennheten får gå på jakt". Denne "allmennheten" består i jaktåret 2018/2019 av 139.770 jegere - 2,62 prosent av befolkningen. Det er denne mindretallsgruppen som skal sikres friluftsliv det meste av året, på bekostning av flertallet som ikke jakter og aller mest på bekostning av dyrene.

Det overskuddet som det hevdes at jegerne høster av, eksisterer i mange tilfeller ikke. Når bestandene blir lave blir de mer sårbare for andre dødelighetsfaktorer, som jakt. Det var begrunnelsen for at Miljødirektoratet ønsket å innskrenke jakttida på ryper, etter at artene kom på rødlista i 2015. Men sterke protester fra jegerhold og fremholdelse av vinterjaktas rekreasjonsmessige betydning for jegerne vant over vernehensyn.


Jakt som rekreasjon står så sterkt i Norge at artene ikke engang fredes i nasjonalparkene. Med den nye viltforskriften som skal forenkle adgangen til å ta livet av en lang rekke dyrearter, går Norge enda et skritt i feil retning. Det biologiske mangfoldet ofres for jaktinteressene.

Vi lever ikke i istiden lenger, og jakttradisjoner kan ikke videreføres inn i en tid med masseutryddelse av dyr. Dyrelivet på jorda er halvert på 50 år. Den største årsaken er habitatødeleggelse, den nest største årsaken er jakt. Husdyr og mennesker utgjør nå det meste av livet på jorda. Bare 30 prosent er ville fugler og 4 prosent er ville pattedyr. Denne svinnende gruppen er vi opptatt med å regulere, holde nede på et minimum og drepe for rekreasjon.

Jakt er frykt for dyrene, smerter for de skadeskutte, lidelser for morløse kalver og sorg for mødre som mister kalven og fugler som mister maken. Hjorten med avskutt kjeve som sulter i hjel, elgen som er skutt i magen og søker til vann for å lindre smerten, rådyret som prøver å ta seg frem med avskutt fot og rypa som ligger stille på ei fjellhylle med infeksjon i haglsårene - det burde vekke medfølelse og debatt, ikke avfeies som mytebygging. Skal vi samles om gode løsninger må jegerne legge større vekt på dyrenes egenverdi og mindre på egeninteresse.