«Jeg hadde tenkt å skrive en tale til faren min, Reidar Viken, som fyller 70 i dag. Men jeg veit ikke hva jeg skal si»

NAMDALSAVISA

Jeg skulle gjerne sagt takk, kjære pappa. Takk for at din generasjon fant olja før utlandet og beholdt den i statlig eie. Takk for at du jobba for et sosialistisk styre der overskuddet for oljerikdommen skulle komme alle til gode, ikke bare de som hadde mest fra før. Et politisk klima som sørga for at Oljefondet og handlingsregelen gir avkastning for dine barn og barnebarn og tippoldebarn. Takk for at du satt i Folketrygdfondet og forvalta milliardene som blir til vår pensjon.

Men jeg kan jo ikke si det. For Statoil har blitt Equinor, og en tredel eies av andre enn staten. Skattelistene overbefolkes av de stadig rikere oljemillionærene. Vi har ennå ikke orka å finne noe annet å leve av. Næringslivet tror «grønn industri» er en pr-strategi for å kunne fortsette som før. Vi tar ikke ansvar for den dritten olja fører med seg, men reduserer miljøvern til et personlig ansvar for antall flyreiser og mengde plastavfall.

Kjære pappa, skulle jeg sagt. Takk til di venstreside for at dere bygde opp de sosiale rettighetene vi har i dag. Takk for at staten nå hjelper syke og uføre og gravide og arbeidsledige. Takk for at jeg kan dele skattepengene mine med folk som trenger støtte og bistand i vanskelige tider. Takk for at jeg kan vite at du og jeg og alle har en klatresele som holder oss, uansett hvor høyt eller lavt vi går.

Så kom Nav-skandalen og gjorde det vanskelig. Jeg aner ikke hva jeg skal si til pappa om at vi i 25 år har hatt et system som mistenkeliggjør de svakeste blant oss og har satt uskyldige i fengsel. Hvordan vi skal kunne snakke om at alle norske partier har skyld i det og at ingen av dem som har visst, har gjort noe med det. Jeg vet ikke om han, i sin egen sykdom, er sterk nok til å ta det inn. Jeg vet ikke om JEG er sterk nok til å si det høyt.

Jeg skulle også takka pappa for at han drev en økologisk sauegård i Namdalen, selv om han tjente lite annet enn idealistiske verdipoeng på den. Jeg skulle takka for at jeg har vokst opp med en forståelse for hvor maten vår kommer fra, at det er verdt å betale for norske råvarer, at det smaker godt med sau og at det ligger enorme mengder arbeid bak hvert lam som blir spist av freda rovdyr og ikke erstatta.

Men det er jo stadig færre som driver sauegårder i Namdalen, og bøndene tjener stadig mindre penger på det. Folk kjøper lammekjøtt fra New Zealand på grensehandel i Sverige og lar sauen vår ligge på fryselager. Namdalen har blitt utkanten av utkantdelen av et sammenslått fylke. Næringer legges sakte ned mens politikerne klapper i hendene for effektivisering. Som om hele Namdalen var en privat bedrift som produserer utdaterte fjernsyn og bilmotorer.

Kjære pappa, skulle jeg sagt. Takk for at du bryr deg om utlandet selv om du er EU-motstander. Takk for at du satt i Utlendingsnemnda og argumenterte for at flyktninger som trenger vår beskyttelse, skulle få bli her. Takk for at du dro samfunnsfagselevene dine med tog hele veien fra Namsos til Moskva flere år på rad for å vise at det fantes et annet Europa. Takk for at du dro utenlandske aviser i hus.

Men så måtte jeg jo innrømme at vi igjen har ledere i Polen og Romania og Ungarn som overkjører folket og slår ned all motstand, at de fins i Frankrike og Italia og Storbritannia og USA også nå. Vi måtte ha snakka om at det er Frp som har justisministeren i Norge, og at han vil la Nord-Afrika ta ansvar for flyktningene. Vi måtte dratt fram Arne Viste, som er dømt å ha gitt jobb til ureturnerbare asylsøkere. Og Arne

Tumyr, som vil brenne koranen på torvet i Kristiansand.

Og så. Så skulle jeg jo selvfølgelig ha sagt kjære pappa. Takk for at du og dine jevnaldrende jobba så mye for dagens rettigheter for kvinner og LHBTQ. Takk for at dere insisterte så hardt på ytringsfrihet og organisasjonsrett for alle lag av samfunnet. For demokratiske medier og fredelige demonstrasjoner og folkelige partier.

Det ville vært vanskelig det og. For ytringsfriheten pappa kjempa for bygger nå vegger i skyttergraver hvorfra vi sitter og angriper hverandres feil. Den forsvarer grupper som angriper kvinners rettigheter og behandler homofili som tuberkulose. Feminismen har stranda i et retorisk babbel som lever av innslåtte dører og ikke lenger snakker om seksuell frigjøring, men om hvem som har synda mest skandaløst mot #metoos handlingsregel.

Hva skal jeg si til pappa om det samfunnet hans generasjon har overlevert oss? Jeg kan kanskje si at vi er glad for de verdiene de skapte selv om vi ikke alltid forvalter dem så godt. At det likevel nytta fordi de ligger der et sted. Vi må bare minnes på dem og folka som bygde dem og hvorfor de gjorde det.

Og så kan jeg jo si takk, kjære pappa og gratulerer med dagen.