Idrettens dekksgutter

For egen regning

HEDERSFOLK: Under Idrettens hederskveld fikk ildsjeler fra hele Trøndelag sin fortjente stund i rampelyset. De er idrettens dekksgutter, mener NAs sportsleder.  Foto: Viggo Jakobsen, Globetrotter event & artist

NAMDALSAVISA

«Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli noe stort.»

Det kan virke langt fra en sang om livet til sjøs i en av Åge Aleksandersens store sangskatter, til ei skiløype på Leka, en friidrettsbane i Overhalla eller et idrettsanlegg i Sørli.

Men da de namdalske mottakerne av ildsjelprisen på Idrettens hederskveld var i Trondheim for å motta sin fortjente stund i rampelyset forleden, kunne de gjerne blitt akkompagnert av sangen «Dekksgutten».

For dette var kvelden for å hedre ildsjelene.

Idrettens dekksgutter.

«Og dekksgutt e æ rank og stolt, og mytji fikk æ gjort.»

Åge Aleksandersen har utallige sangklassikere.

Men personlig kan jeg ikke tenke meg en sang som hedrer hverdagsmenneskene bedre enn «Dekksgutten».

I år var andre året på rad at trønderidretten hedret en ildsjel fra hver kommune på Idrettens hederskveld. For mange kan det kanskje virke pompøst at idrettskretsen ber inn hver ordfører til festen for å dele ut hederen til «sin ildsjel».

Jeg synes det er på sin plass.

For det hadde neppe vært noe idrettsanlegg i Sørli om ikke Frode Gåsbakk hadde jobbet året rundt for å få bitene på plass – samtidig som han skaffet penger for at «Litausin» skulle få oppleve elitedrømmen i volleyball på heimebane.

Og alle som bruker ski- eller skiskytteranlegget på Bjørgan, hadde neppe hatt den muligheten hvis ikke Erlend Malmo hadde vært pådriveren.

Jeg er også veldig usikker på om det hadde vært damehåndball år etter år i Rørvik om ikke Lene Nygård hadde vært der.

Og hadde barnehagebarna på Leka hatt tilgang til skispor når snøen først kommer – uten Jan-Leo Fjeldstad? Jeg tviler på det. Og i Flatanger har svært mange barn fått et godt idrettstilbud takket være turngeneral Margit Ekker Dølvik.

Og slik kunne jeg fortsatt med å hylle namdalingene som var på scenen og fikk sin pris.

«Æ så dæm kom tebake med ei ega stolthet om bord.»

Jeg er selv så heldig å få jobbe tett med en slik ildsjel. Nylig fikk Eirik Sævik prisen som «Årets ildsjel» i Langrenns-Norge. Eirik er løype- og anleggssjef i idrettslaget der jeg selv er trener.

Jeg lar meg aldri slutte å imponere over måten han, og alle de andre ildsjelene, legger sin iver i jobben han/de utfører. Og ikke minst stoltheten i jobben som utføres. For aldri er smilet bredere hos Eirik enn når han har kjørt runden sin med løypemaskina og kommer tilbake og ser skiløpere – i alle aldre – strømme ut i løypa.

«Det gir så utrolig mye på hjertekontoen. Det å se at parkeringsplassen på Spillum er fullparkert etter å ha kjørt løypemaskin i fire-fem timer en lørdagsmorgen, det er betaling nok», sa han til NA etter tildelinga av hedersprisen fra Skiforbundet.

«Og æ skoill før oss trygt mot havn i storm og alle slags vær.»

De namdalske prisvinnerne gjør ikke bare jobben, de gjør den med et ekte engasjement. Bare se når Kåre Skarland er på friidrettstrening! Eller når Jo Magne Tyldum trener barn og unge på Høylandet – eller når Gunhild Kaldahl viser sitt brennende engasjement for å ha med alle – uansett nivå.

Det er slik de er – ildsjelene våre.

Nøyaktig, møysommelig, etterrettelig. Til å stole på.

Tidlig om morgenen, som sent på kveld. For de vet at oppgaven må gjøres – uansett vær.

Så til alle dere namdalske ildsjeler innen idretten: Om dere aldri ble kaptein, så har dere alle blitt noe stort.

«Og mytji fikk dokk gjort!»

For så mange av oss!