NA-spaltisten

Tidsoptimisten

ILLUSTRASJONSFOTO  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Denne morgenen som morgenen før, og absolutt den før det, slumrer jeg litt for lenge – og blir hengende etter tidsskjemaet jeg gjennomgikk i hodet kvelden før. Rekker ikke frokost. Rekker (og orker) aldeles ikke å ta på meg et antrekk som ser bra ut. Snubler i treningsveska, ikke bare en – men to ganger. Sveiper over ansiktet med en stor pudderkost, noe jeg stort sett – alltid- velger å prioritere framfor en hårvask eller en kaffekopp. Sjekker mobilen og klokka, blir ytterligere stressa og ytterligere klumsete. Velter håndsåpa på badet, river uvørent utover brevbunken som ligger på bordet i gangen og minst fem sko idet jeg skal kle på meg i full fart. Løper ut dørene og i full sprint for å rekke bussen, og kommer på at jeg glemte både votter og treningsveska, som lå midt i gangen. Bussen mista jeg også.

Tidligere hadde jeg en slags oppfatning om at denne i-siste-liten-tendensen var kortvarig og sikkert bare noe forbigående greier. At jeg om noen år sikkert hadde vokst dette av meg, og ville bli en person som står opp grytidlig for så å rekke både dusjing, føning, frokostspising, avislesing, blomstervanning og gudene vet hva før jobb. For en slik person har jeg alltid ville blitt. Det høres så idyllisk ut liksom, på samme måte som å trene eller bake brød når alle andre mennesker ligger og sover. Et par ganger i løpet av livet har jeg testet denne übermensch-måten å starte dagen på. Og visst er det koselig å spise frokost i sofaen med et blafrende stearinlys som eneste selskap. Ja visst er det fint å nyte den grytidlige morgenen før livets plikter trenger seg på. Men som jeg vagt kan erindre, har jeg disse få gangene endt med å bli ekstra trøtt utover dagen. Såpass trøtt at det ikke har fristet til gjentakelse. Dessverre. Og slik er det at i-siste-liten-trenden kontinueres. Det har så smått begynt å demre for meg; dette er ikke en forbigående greie.

En slags salig trøst opp i det hele, er at jeg åpenbart ikke er alene i denne kategorien. På jobb er det alltid de samme som kommer et kvarter før, og alltid de samme som kommer småløpende inn i siste sekund med hektiske roser i kinnene og håret i vilt kaos. Det er bare sånn det er, og som kolleger blir en fort kjent med hvem som hører til i hvilken kategori, og respekterer hverandre for det – så lenge en faktisk kommer
tidsnok da.

Jeg husker jeg snakket om dette med pappa en gang. Pappa, som brukte å pendle i nesten to timer i bil hver vei, kom alltid fram til jobb i god tid for å kunne drikke kaffe og snakke med kollegene sine før arbeidsdagen startet. Dèt finner jeg så imponerende, at jeg ikke har ord for det en gang.

Forleden dag kom jeg over en artikkel på Facebook, som kunne spre det glade budskap om at mennesker som alltid er seine lever lenger. Denne saken måtte jeg selvfølgelig se nærmere på, for jeg skal innrømme at jeg allerede har tenkt både en og to ganger et såpass stort daglig stress neppe kan være bra for hjertet. Årsaken til at seine mennesker visstnok lever lenger, er at de er å regne som optimister. Tidsoptimister riktignok. Og siden optimisme er forbundet med å se positivt på livet, kunne dette visstnok sees i sammenheng med å styrke immunforsvaret og motvirke stress og hjerte- og karsykdommer. Jøss. Enkle Google-søk viser at det er gjort en hel rekke studier på akkurat dette fenomenet. At tidsoptimisme faktisk er for et personlighetstrekk å regne og at det gjenkjennes ved systematisk å feilberegne tiden en bruker på ulike oppgaver. Kategorien mennesker som alltid har god tid, havner ofte under navnet tidspessimister, da de alltid beregner ekstra tid i tilfelle noe skulle oppstå som gjør at en kan risikere å bli seine. I motsetning til tidsoptimistene da altså.

Når det kommer til selve definisjonen av tid, finnes det ikke noe fasitsvar. For tid kan oppfattes svært ulikt. En klokketime er unektelig 60 minutter, men det er hvordan en betrakter disse 60 minuttene som kan avgjøre det hele. For går klokka seinere for oss forseintkommere? I alle fall ifølge forskeren Jeff Conte, som fant at tidspessimistene opplever ett minutt som 58 sekunder, mens tidsoptimistene betraktet ett minutt som 77 sekunder. Da er dèt opplest og vedtatt, da.

Jeg har ærlig talt ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at «nå må jeg begynne å skjerpe meg altså!» Men er det egentlig mulig? Ifølge psykolog John Petter Fagerhaug finnes det ulike grep en tidsoptimist kan ta, for å endre på denne vanen (uvanen?) Mange av rådene går på å legge inn buffertid, planlegge bedre og fjerne forstyrrende element. Så om jeg muligens dusjer kvelden før, unngår å legge treningsveska midt på gulvet og kanskje står opp et timinutt tidligere – så kan det gå? Eller blir det vel optimistisk, selv for en garva tidsoptimist?