Her kommer den kalde fine tida

Noen ganger kan det være vanskelig å gi et ærlig svar på hvordan man har det.

NAMDALSAVISA

Den bleke kula på himmelen kjenner sin besøkelsestid. Den er like avmålt og inneslutta som jeg også blir på denne tida av året. Likevel leverer den ett og annet øyeblikk midt på dagen som for å si «Du trodde du var omgitt av totalt mørke du, nå nei, det finnes lys». Før den avspaserer noen timer tidligere enn den burde.

År etter år kommer det samme mørket som julaften på kjerringa. For min del i form av at jeg trekker meg mer inni meg selv, distanserer meg fra omverdenen og siden sosial kontakt holdes til det minimale, blir hverdagen som et evig langt gjesp. Sosiale medier bidrar som et skalkeskjul for å opprettholde en viss status som oppegående og funksjonelt menneske.

Det er lett å dyrke og gi næring til disse følelsene, for selv om det er tøft å være nede i sumpa, krever det også en viss innsats for å få gjort noe med det.

Jeg har alltid trodd at forholdet mitt til mørketida og dens depressive tilholdssted har vært monogamt. Jeg og tristessen har trøstet oss med at det var oss to og at vi slapp unna med den profilerte kompisen «angst», men det har vist seg å ikke stemme.

Sosial angst, eksistensiell angst eller panikkangst er ting jeg heldigvis ikke har opplevd, men en underliggende uro legger alltid en viss tyngde på brystet i disse periodene.  I tillegg er den slue kompisen «paranoia» på besøk titt og ofte. Den bidrar til at jeg blir mistroisk på menneskers hensikter ovenfor meg. Når jeg har det slik, kretser nemlig verden rundt min egen akse.

Noen ganger kan det være vanskelig å gi et ærlig svar på hvordan man har det. Man tror det forventes at man må si at det går bra. Man vil jo ikke gjøre noen brydd med et svar som kan føles intimt og uhåndterlig, men man skal ikke undervurdere andre mennesker heller. Av og til er det ikke sånn at man trenger å si så mye i møte med menneskers utfordringer.

En anerkjennelse for hvordan man har det i livet både på godt og vondt, kan ofte føles nok. I denne ærligheten hender det også man møter ærlighet tilbake, for livet er som regel ikke som på sosiale medier, bare flott og lykkelig.

Erkjennelse er en fin start på vei mot en løsning på et problem. Erkjennelse og aspekt fører en lettere fram enn det fornektelse vil gjøre. Når du brekker en fot, så drar du til legen, man tar røntgen, får kanskje gips for så å starte opptrening til fysioterapeut.

Ved å erkjenne at man sliter med topplokket, kan hjelpen være omtrent like konkret. Et brudd kan selvfølgelig være mer og mindre komplisert og man får hjelp og behandling ut ifra omstendighetene.

Det samme gjelder også med mentale utfordringer. Tør å erkjenne at man en gang i blant trenger støtte på alle utfordringer man møter i livet.

Noen ganger er det såpass komplisert at man trenger hjelp fra helsevesen mens andre ganger kan tanken på at sola snart gjør helomvending og blir frekkere, freidigere og snart har brukt opp alle avspaseringstimene sine, være til god trøst