Pling! Så satt vi i saksa

For egen regning
NAMDALSAVISA

Det var ingen spøk å leve på 1970-tallet, hvis noen tror det.

Hadde det ikke vært for skotten Hugh Currans teft 29. november 1969 hadde vel flere av oss hatt det blytungt.

Var dette tiåret så ille, da?

Først av alt. Curran var lett å dra kjensel på i sin drakt, preget av fargene oransje og svart. Jeg har ikke sett en eneste kar i nabolaget kledd som han.

Jo, 70-tallet var krevende. Det var så mange hendelser som grep inn i folks hverdag. Så mye å ta stilling til og en slapp ikke unna. Familier ble splittet grunnet ulikt syn på EF-striden og utbygginga av Altaelva. På gatehjørnet sto de og solgte Klassekampen og drømte om væpna revolusjon. Nå nøyer de seg med å kreve avganger til statsråder på sen kveldstid.

Den nyrike nasjonen Norge hadde også voksesmerter som velferdsstat, og mer velstand førte til at på slutten av 70-tallet fikk vi føling med høyrebølgen.


– Du kan skifte kone, men du kan ikke skifte lag

Arne Scheie (74) har kommentert 872 fotballkamper og 125 av dem var fra England. Forholdet til de små klubbene betyr mye for den pensjonerte fotballkommentatoren.

 

I utlandet raste Vietnam krigen og president Nixon ble tatt i løgn. Sovjet invaderte Afghanistan. Den kalde krigen ble enda kaldere, og noen lot seg forskrekke over raringene som ploppet opp fra upussede kjellerlokaler i London.

Punkerne! Rebellene!

Engasjementet var stort. Avisene var fylt av leserinnlegg og det var heftige diskusjoner på lærerværelsene om hvilke sannheter elevene skulle få høre.

For en gutt som vokste og ikke forsto helt hva som skjedde med verken kropp eller verden rundt en, var dette noe plagsomt. Midt opp i dette måtte en pugge til konfirmasjon også.

Hvordan kunne vi finne lyspunkter i livet? Avstandsforelskelser? Hjalp heller ikke stort, men heldigvis. En slags kjærlighet var til å stole på.

Evig kjærlighet.

Hugh Curran møtte pliktoppfyllende på jobb på denne dagen for 50 år siden, på Molineux i Wolverhampton. Det skulle komme noen knekter til byen fra Sunderland. De skulle få blø.

Hugh scora det eneste målet i den aller første tippekampen NRK overførte fra balløya. Ikke det viktigste målet i historien, men der og da ble vi hekta på engelsk fotball.

Strengt talt er det vel ingen på balløya som husker denne skotten. Unntatt vi da, som på 70-tallet gikk hvileløst rundt seks dager i uka og gledet oss til lørdagens tippekamp. Til plingfestene.

Vi pleide å kaste oss over namsosavisene på fredagene for å se hvilken kamp NRK hadde plukket ut som tippekamp. Stas, og da måtte en studere tabellen. Hvordan ville det gå?

Vi fikk våre idoler, som hadde kinnskjegg større enn middagspølser, som vokste ned til halsgropa. Kosttilskuddet deres besto av øl, og mere øl. Det var forbilder det. Kjemisk fritt for tatoveringer. Ekte mannfolk.

Vi kjøpte bladet Shoot, senere Fotballrevyen, for å lese alt om dem. Bibelen med korset på ble lukket for godt. Åndelig føde fikk en nå fra det årlige verket på 1.000 sider – Rothmans Yearbook. Den ble pugget.

Tippekampen er nå borte. For NRK tapte rettighetene da engelsk fotball ble milliardindustri. VI ser fortsatt kampene, men som med den første sommerforelskelsen, er det umulig å hente tilbake stemninga, sjarmen, spenninga og forløsninga.

Når det plinger.

Takk til NRK som ga oss engelsk fotball, og til TV2 som ivaretar samfunnsansvaret og gir oss fotball i dag. Og for ei helg vi går i møte. NRK feirer de 50 år med å gi oss timevis med tilbakeblikk med heltene.

Hva så med Hugh Curran? Han avsluttet yrkeskarrien ved et parkeringshus i Oxford. Han fikk fem landskamper.

Så vet du det.