Kanskje var det noe av grunnen til at jeg begynte å grine da jeg i fjor sommer hørte låta «Æ e Trønder»

NAMDALSAVISA

Etter omtrent et tiår i Oslo, flytter jeg og familien nordover – nærmere bestemt Trondheim. Det er det nifseste jeg har gjort siden jeg flytta til Tigerstaden.

I den makeløse humorboka – og hørespillet – «The Hitchhikers Guide to the Galaxy» – finnes et lite sitat hvor følgende teori framsettes: «Alle skapninger i universet er knyttet til fødestedet sitt med usynlige tråder, bestående av små kvantepakker med skyldfølelse. Dersom du reiser langt fra fødestedet ditt blir disse trådene strukket og forvrengt. Dette kan sammenliknes med det gamle arcturianske ordtaket: «Uansett hvor raskt kroppen reiser, forflytter sjelen seg med hastigheten av en arcturiansk megakamel».

Som så mye i denne boka er det humor på overflaten, men noen fine tanker under. Helt siden jeg som tiåring hørte BBC-hørespillet for første gang, har jeg hatt dette bildet av disse usynlige trådene av skyldfølelse eller savn, som strekkes når jeg er for lenge vekk fra Namdalen.

Kanskje var det noe av grunnen til at jeg begynte å grine da jeg i fjor sommer hørte låta «Æ e Trønder». For det første griner jeg ikke så ofte – kanskje litt oftere etter at jeg ble pappa, av en eller annen grunn – men gjennomgående ganske sjelden. Og hadde du spurt meg på forhånd om en låt om sammenslåing av to fylkeskommuner skulle få være det som fikk meg til å gråte den sommeren, ville jeg foreslått at du burde vurdere å oppsøke hjelp. Men den låta traff altså ett eller annet. Jeg hørte på den om og om igjen i de påfølgende månedene, og innså at det lå et slags savn der inne et sted.

Samtidig hadde vi i flere år researchet osloregionen for å finne et sted som oppfylte vår lange liste med kriterier. Vi fant den fantastiske Malerhaugen på Ensjø i Oslo, som er en liten, grønn grend nær sentrum i Oslo. Men da vi fikk barn fikk vi andre behov igjen: Nesten som ved et instinkt fikk vi et behov for å finne et oppvekststed for barna som minnet om hvordan vi selv var vokst opp. Dermed ble kravene: Skikkelig havutsikt – kona er oppvokst i Nord-Norge, så her holder det ikke med fjordgløtt. Tursti ut bakdøra – noe begge har vokst opp med. Og helst enebolig – med kort vei til jobb. Skulle vi imidlertid få dette i Oslo ville det koste rundt 30 millioner. Det har vi virkelig ikke råd til, og ikke vet jeg om det ville vært et barnevennlig nabolag heller.

Men skulle vi finne et hus som oppfylte kravene, ble det mer og mer tydelig at vi ville måtte flytte temmelig langt ut av Oslo. Dermed ville vi både måtte flytte bort fra vennene våre, men også flytte enda lenger vekk fra storfamiliene våre. Og nettopp her dukket en av de viktigste punktene opp, nemlig nærhet til besteforeldre.

I denne runden vurderte vi også både Namdalen og Harstad, og hadde møter med flere lokale bedrifter for å undersøke jobbmulighetene. Men konklusjonen ble at det ble litt for vanskelig å finne jobber hvor vi kunne jobbe med det vi har spesialisert oss på. Vi var også litt for glade i tilbudet storbyene har av restauranter og kulturtilbud til å flytte alt for langt unna dét. Men Trondheim begynte gradvis å utkrystallisere seg som en mulighet.

Der hadde både jeg og kona både venner og familie, og boligprisene var bare vanvittige, og ikke hinsides vanvittige, slik som i Oslo. Etter å ha grublet lenge, landet vi på følgende:

Vi var sikre på at vi ville angre dersom vi ikke prøvde det. Og da har man jo ikke noe annet valg enn å faktisk prøve det helhjerta.

Så de siste månedene har vi dermed kjøpt oss hus på Væretrøa, et lite stykke øst for Trondheim, rett ved en barndomsvenn og kona hans – som forøvrig flytta nordover fra Oslo i fjor. Der fant vi et hus som vi tror kan bli et koselig hjem for oss og våre to små. Det nifse i dette er jo det å skulle forlate alle nære venner og kollegaer i Oslo, og jobbene som vi trives så godt i. Men vi har trua, og prøver Trondheim i noen år. Det verste som kan skje er at vi får noen år nærmere familien – og skulle vi ønske det – kan vi fortsatt flytte på nytt før eldstebarnet begynner på skolen.

Nå er det er uvisst om det finnes noen sjel. Og om den skulle den finnes, vet jeg heller ikke om den har forflyttet seg med hastigheten av en arcturansk megakamel eller ikke. Men selv etter et tiår i Oslo, har isåfall ikke sjelen flytta seg mange centimeter sørover. For Trøndelag – og særlig Namdalen – føles fortsatt som hjemme. For kona gjelder det samme for Grytøya utenfor Harstad, men ved å flytte til Trondheim kommer vi også – ihvertfall litt – nærmere Nord-Norge. Heldigvis er kona både halvt namdaling og like glad i laksefiske som meg. Så vi blir nok å se enda oftere til neste år. Vi håper uansett Trøndelag tar godt i mot oss.

Vi ses!