Et katteliv

NAMDALSAVISA

En gang, for mange år siden, skulle vi reise på hytta, og jeg og lillesøster kom med verdens mest geniale forslag at kattene skulle få være med. Dette var foreldrene våre nokså skeptiske til. Men etter mye masing fikk vi til slutt et ja. Sammen med kjølebag, kosebamser og matvarer, plasserte vi et gigantisk bur i bagasjerommet, brettet sammen et gammelt ullpledd og stasjonerte fire forvirra katter oppå: to ungpuser, en storebror og katten som vi kalte «gamlemor».

Vi kjørte av gårde, og som alle veier i Namdalen tilsier, ble også denne kjøreturen en noe svingete affære, så det første vi gjorde da vi kom fram til hytta i Røyrvik, var å rengjøre buret for katteoppkast og slippe kattene løs, så de fikk se seg rundt. Kvelden kom og det var kun den ene, gamle katten som var igjen i hytta. De andre var vanskelig å finne da vi skulle pakke bilen og kjøre hjem til Grong. I flere timer lette vi, saumfarte hytta, utedoen og vedskjulet og skogen, men de andre pusene var og ble borte. Til slutt ble det vel så sent at vi var nødt til å dra.
Enhver forelder i en liknende situasjon ser seg nok pliktig til å levere replikker som: «Men kattene har det fint, de kan fange mus i skogen og de tåler å være ute, de har jo så god pels. Se, når det blir vinter og kaldt, så kanskje finner de seg en garasje …» Og vi hengte opp lapper på butikken hvor vi skrev hvordan kattene så ut og telefonnummeret vårt, vi ringte rundt på bygda, men de tre andre kattene var og ble borte. Jeg og søsteren min var ganske fortvilet, men ingen av oss klarte å se sammenhengen.


August kom og skolen begynte igjen. Hjemme i Grong var det fortsatt bare én katt som lusket inn og ut døra. Det var plutselig mye roligere hjemme hos oss nå. Ukene gikk. Mørket kom, og jeg mener å huske at jeg spurte mamma om ikke kattene i Røyrvik kom til å fryse nå. De var jo alene ute i skogen. Mamma trøstet oss så godt hun kunne og fortalte, som sant var, at nå mente hun at det var lite håp. Ingen hadde ringt og da vi dro på høstferie på hytta, kom vi til en oppslagstavle på lokalbutikken hvor etterlyst-lappen vår hadde forsvunnet bak scooter-reklamer og lefsesalg. Hvorfor er det ingen som setter i gang leteaksjon etter kattene våre? Hva har skjedd? Mamma måtte medgi at hun trodde det var reven som hadde tatt dem.


Jeg og lillesøsteren min var så lei oss. Vi skulle aldri tatt med alle kattene på hytta! Så ringte telefonen en gang i november. De siste dagene hadde en grå pus begynt å snike rundt garasjen til en av hyttenaboene våre. Var det vår katt? Håpet steg i oss og jeg følte jeg var med i en film. Skulle vi sende mamma eller pappa av gårde for å identifisere katten? Hyttenaboen begynte å gi katten melk, og den ble tammere for hver dag som gikk og etter hvert tok hun katten med innendørs også. Mamma og hyttenaboen ble enige om at vi skulle få komme å hente katten.


Dette er sikkert over femten år siden nå.
Hele den høsten var katten vår alene i Hudningsdalen, sloss mot rever og ugler, levde på mus og etter hvert naboens melk, servert på betonggulv i garasjen. Da vi fikk hentet pus hjem igjen, var han nok ganske preget av et villmarksliv, som står i tydelig kontrast til livsstilen hans i dag.

For nå nyter han hvert eneste minutt til å sove, jeg tror ikke det er en aktivitet i verden han liker bedre enn å sove. Kjære pusen min, jeg beklager å måtte meddele det, men din inaktive livsstil har nok ført til en litt høy fettprosent og i tillegg en skrantende hørsel. Du hører meg nesten ikke før jeg legger ansiktet mitt helt, helt inntil pelsen din, borer nesa mi ned i de varme, myke kattehårene og du har sikkert ingen anelse om hvor sterk du er, så mye du har tålt i det lange kattelivet ditt. Du har en attitude som jeg misunner, du tar alt med knusende ro, om vi så støvsuger huset fra gulv til tak og skramler i alle husets kakebokser, ligger du langflat foran peisen og chiller.


At dyr har personlighet, at de knytter seg til oss mennesker og at de husker – det er jeg ikke i tvil om et eneste sekund. For jeg klarer ikke se for meg at katten vår har glemt den noe svingete hytteturen for mange år siden. Når jeg ser tilbake på det, er det kanskje ikke så rart at kattene rømte til skogs etter reisen i buret som endte i oppkast og jamring i bagasjerommet? Og hvis du lurer: Nei, den 17 år gamle pusen vår har ikke takket ja til flere hytteturer enda. Det ble med den ene gangen.