Nei, nordmenn er ikke født med ski på beina

Ukeslutt

UTGÅENDE FRAMKOMSTMIDDEL: Det var ikke uvanlig at vi før i tida tok skiene fatt – både for å besøke kompiser og gå på skolen. Skisko var like vanlig å gå med som snowjoggs på 80-tallet – den gang snøen var hvit og vinteren stabil. 

FØR VAR DET MORSOMT MED SNØ: Runar Moen mimrer tilbake til barndommens vinter, og spør seg hvordan det blir i framtida. 

NAMDALSAVISA

Du føler deg gammel når du begynner en slik tekst med «før i tida». Men det skal jeg altså gjøre nå. Før i tida hadde vi skiene plassert utafor inngangsdøra – hele vinteren. 80-tallet var min barndom, den gang vinteren faktisk var hvit og varte i flere måneder.

Ski var mer enn sport og lek, det var også et framkomstmiddel. Skulle du besøke venner på vinteren, tok du skiene. Eller sparken – et annet merkelig framkomstmiddel fra fortida.

Å gå med skisko var derfor like vanlig som snowjoggs. Gikk du til skolen på ski, måtte du også gå med skiskoene på resten av dagen. Ingen reagerte spesielt på det. Sko var sko.

Tidene har endret seg. Det har også klimaet. Gjennomsnittstemperaturen i Norge har steget over én grad siden min barndom, og det vi tidligere kalte ekstremvær blir mer og mer dagligdags.

Vi fikk varmerekorder både sist sommer og nå i vinter. «Rekord» er kanskje feil ord – det burde heller blitt kalt «verstenoteringer». For i denne sammenhengen er vi alle tapere.

Onsdag denne uka opplevde jeg alt fra sol, regn, hagl, snø, oppholds, kraftig vind, torden og lyn – på samme dag.

Uten stabile snøforhold er det heller ikke spesielt rart at skiinteressen blant unge har gått ned. «Dagsrevyen» kunne nylig fortelle at trenden var nedslående over hele landet, bortsett fra i hovedstaden Oslo.

Sentraliseringa har altså slått inn i skiklubbene også. Distriktene taper for ressurssterke storbyklubber, med moderne anlegg og penger til å kjøpe svære snøkanoner.

Hvor finner vi den neste Petter Northug? I alle fall ikke nord for Sinsenkrysset. Kanskje bør vi også slutte å si at «nordmenn er født med ski på beina», mens vi stolte slår oss på brystet.

Men jul ble det likevel. Mens regnet høljet ute, satt vi inne og sang «Engler i sneen», «Snømannen Kalle» og «White Christmas». Vi så snødekte filmer og leste om jula til «Barna i Bakkebygrenda», som herjet og lekte seg i snøen dagene lang.

I julegave fikk den eldste sønnen vår på to og et halvt år en rattkjelke. Så langt har vi fått prøvd den to ganger.

Mens jeg gikk der og dro ham etter tauet, på den lille snøflekken blant gresstufsene i hagen, tenkte jeg på hvordan vinteren vil være for neste generasjon. Når guttungen er voksen og kanskje har små barn selv.

Kanskje vil han sitte og fortelle eventyr til sin sønn, om den gang vinteren var hvit. Mens han peker på meg og sier: «Det er helt sant, bare spør farfar. Han husker det.»