Skitrener og sportsleder Svein-Tore Hovd i NA:

Til deg Therese; jeg er enig med deg i at det er vilt at åtte-niåringer har flere par skøyte- og klassiske ski. Det er bare det at det stemmer ikke

GÅR I SEG SELV: NAs sportsleder er på fritida trener innen barne- og ungdomsidrett. I denne artikkelen tar han et oppgjør med journalister og media han mener gir et skjevt bilde av virkeligheten innen barneidretten. ILLUSTRASJONSFOTO 

De åtteåringene jeg kjenner har derimot ett par ski, som de bruker enten de skal skøyte eller gå klassisk.

NAMDALSAVISA

Jeg er skitrener.

Året rundt bruker jeg noen kvelder for uka sammen med en gjeng herlige ungdommer.

Noen av dem drømmer om å bli en Klæbo eller Johaug, men først og fremst er de på treningene for å ta del i det sosiale fellesskapet.

Jeg gleder meg alltid til å møte «gjengen min» på trening. De sprudler, gir av seg selv, og gir en snart 55 år gammel mann ungdommelig påfyll.

Denne mandagskvelden hadde jeg ekstra behov for dette påfyllet.

For nok en gang hadde skimiljøet fått passet påskrevet i media. I rekken av negative oppslag om skisporten var det igjen foreldregruppa som var verstingene. I fjor ble de kalt idioter og juksemakere. Denne gang var de pådrivere for – et påstått – utstyrsjag i barneidretten.

Eliteløperne kastet seg på. Den største stjerna av alle, Therese Johaug, mente vi er på ville veier når «åtte-niåringer har flere par skøyte- og klassiske ski».

I mange år har dette vært en gjenganger i media. Det har gått en sport blant journalister å prissette idrettene. Ski-idrettene kommer alltid dårlig ut.

Slik blir det gjerne når journalister googler på nettet og finner hva et skipar koster. Selvsagt blir prisen høy da, for nytt skiutstyr har en høy pris.

Det er bare det at journalistene tar feil, eller jeg mistenker – ikke ønsker å fortelle realiteten. For det er ingen som kjøper skiutstyr til slike priser.

I barneidretten så byttes derimot utstyr. Kjøper man «nytt», er det på Finn. no eller på et eller annet bruktmarked, for en billig penge.

Men slike opplysninger gir ikke en god case – eller klikktall for media, må vite.

Og til deg Therese; jeg er enig med deg i at det er vilt at åtte-niåringer har flere par skøyte- og klassiske ski. Det er bare det at det stemmer ikke. Med hånda på hjertet så kjenner jeg ingen barn som har så mange ski. Og jeg har trent hundrevis av dem. De åtteåringene jeg kjenner har derimot ett par ski, som de bruker enten de skal skøyte eller gå klassisk. Slik det skal være.

Det hjelper imidlertid ikke hva jeg mener og vet. For når store media har oppslag med Johaug som sannhetsvitne, er vi skitrenere på grasrota sjanseløse.

Jeg som trener tåler det. Men på vegne av den flotte foreldregruppa liker jeg det ikke. De fortjener ikke å få et slikt stempel. Jo da, det kan godt hende at det finnes «noen» der ute, men de fortjener ikke å bli gjort til «talsmenn» for hva som er normen innen barneidretten. Det skumle for idretten er når media til stadighet trekker fram disse, og ikke samtidig viser hva som er virkeligheten. Det er med på å gi en selvforstterkende effekt. Jeg skjønner utmerket godt at foreldre som leser om mange skipar for en åtteåring, vil kvie seg for å sende barna inn i den idretten.

Det var dette jeg tenkte på denne mandagskvelden. Jeg ble trist på mine medtreneres vegne, som også er foreldre. Jeg kikket bort på Tove som gikk rundt og ga «high five» og gratulerte med innsatsen etter helgas renn – med fornavn på alle løperne. Jeg så Jan Ove, som har en aktiv sønn i tenårene som ennå ikke har fått seg et nytt par ski, selv om han går i 13-årsklassen. Og da jeg møtte Andreas, som har trent ungdommer i klubben i alle år, ble jeg sint på hans vegne.

For hvor lite fortjener han å høre at han indirekte bidro til kostnadsdriven i langrenn mens han var trener? Han som i alle år har messet overfor sine utøvere at det er viktigere å bruke timene på trening enn å bruke energi på utstyret.

Jeg har vært skitrener i 30 år og har reist rundt på skirenn, og vet at miljøet i min klubb ikke er spesielt i så måte. For det er slik skiledere – og ledere i andre idretter – jobber, med å holde kostnader i idretten nede. Og foreldrene bidrar som de skal – med sunn lidenskap.

Om et par måneder får skisporten «fred». Da er det fotballtrenere som skal under lupen. Da starter journalistkappløpet som handler om å lete etter trenere som topper laget mest mulig. Oppslag som gir klikk på nett, men det verste; slike oppslag er med på å stigmatisere ei hel gruppe fotballtrenere.

Tilbake ved datamaskina har jeg tatt av skiutstyret og tatt på meg sportsjournalisthatten.

Uten at jeg endrer syn på det treneren i meg mener.

Nei, jeg sier ikke at vi journalister ikke skal skrive om uheldige episoder i barne- og ungdsomidretten, og jeg skal være den første til å være enig i at skisport på juniornivå har en høy pris. Et tema som er viktig å ha fokus på, enten du er skitrener eller sportsjournalist.

Men vi journalister har også et ansvar om å formidle «den andre siden».

Som at det innen barneidrett er en idrettsglede av en annen verden, med foreldre som har ei sunn tilnærming til idretten – og som bare kjøper det mest nødvendige for at barnet skal få ta del i fellesskapet.

Jeg har vært sportsjournalist omtrent like lenge som jeg har vært trener. Tusenvis av timer har jeg tilbrakt på en arena der det utøves barne- og ungdomsiidrett, og som journalist kan jeg skrive under på at det er slik.

Og trenerne jeg møter i barnefotballen, de bruker nærmest stoppeklokka for å sikre at barna får lik spilletid.

Det er faktisk realiteten.

Men den historien er neppe sexy nok for alle journalister.