For noen år tilbake ville jeg blitt utrolig stressa av å høre at jeg var en kjedelig person. Nå syns jeg det er helt topp.

Jeg er ganske A4, men har alltid prøvd å late som jeg ikke er det.

NAMDALSAVISA

Jeg føler jeg begynner å bli gammel. Jeg har fortsatt noen år igjen til tretti, men jeg har nådd et punkt hvor jeg føler at jeg begynner å bli satt. Satt i vaner, tanker og måter å gjøre ting på. Og det er ikke nødvendigvis bare negativt. For med «satt-heten» kommer det også en ro som jeg aldri har kjent på tidligere.

Jeg har aldri vært eventyrlysten. Ikke har jeg følt på behovet for å backpacke rundt i Europa, sove på lugubre hosteller eller «oppleve» verden. Jeg gikk rett fra videregående til utdanning, til jobb.

Men kjente hele tiden på at jeg kanskje burde gjort noe annet. Burde jeg vært mer eventyrlysten? Levd mer? Festet mer? Jeg ville gjerne være mindre A4, mer eksotisk og spennende. Kanskje ha kulere venner, en jobb som ingen andre har eller gjøre noe helt uventet.

Men det ligger ikke helt for meg. Jeg er ganske A4, men har alltid prøvd å late som jeg ikke er det. «Ja, jeg har fast jobb, men vil jo helst bli freelancer igjen, da» er sånne ting jeg kunne si.

For når man er kreatør er det kult å være freelancer. Ha eget foretak og klage over momsregnskapet. Alle ideer jeg har kan bli inntektskilder, hobbyene mine kan brukes til å bli influencer på Instagram og leve av annonsørsamarbeid. Jeg kan jobbe så mye at det blir en livsstil, og lever du på den måten syns andre folk du er kul.

Andre... alle disse jeg hele tida har brydd meg om, også bryr de seg antakelig mindre enn jeg har trodd. Hvem bryr seg om jeg har en kul jobb eller ikke?

Det kan hende at min tilsynelatende enestående innsikt om at A4-livet kan være ganske greit ikke er spesielt nyskapende. Og det er kanskje det jeg prøver å komme fram til. At vi ikke må være så nyskapende hele tiden.

Jeg har boliglån, studielån, samboer, fast jobb, eget kontor og bestiller matvarer på søndager. Jeg går på jobb, kommer hjem, strikker, møter venner og har det helt supert sånn som ting er.

Kanskje er det på tide å roe ned hodet, omfavne det at jeg ikke trenger å være så himla spesiell hele tida. Trenger ikke skille meg ut for å bli likt.
Jeg er ganske A4, men har alltid prøvd å late som jeg ikke er det.

Jeg er en del av en generasjon som ble oppdratt på setningen «du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok». Alle dører er liksom åpne for oss. Uansett hva. Og det virker som at i dette ligger også en forventning om at man skal bli noe stort. Det er ingen som sier «du kan bli hva du vil» og samtidig tror på deg når du sier at du trives i jobben på Rema 1000. Men hva er galt med det?

Hva er galt med å trives? Hvorfor skal man alltid slite seg videre, hvis man er fornøyd med tingene som de er?

Vi har mange muligheter, men det betyr ikke at vi er forpliktet til å benytte oss av dem. Vi må ikke alle jage etter nye forfremmelser, nye karrierer eller nye inntektskilder via sosiale medier.

Du kan fint like å strikke, uten å føle på et press på at du da må bli strikke-influencer. Du kan like interiør, uten å måtte jage etter å få bilder av huset ditt publisert i magasiner. Det er helt greit å være glad i å sy, uten å starte et firma. Det er greit å være fornøyd.

Og det. At det er lov å være fornøyd, det jobber jeg med. Absolutt hele tida. Men jeg kjenner at jeg begynner å nærme meg noe. At roen begynner å senke seg. Og kanskje skjer dette med alle, at man blir mindre opptatt av andres meninger og forventninger til hva man burde gjøre.
Pappa mener at jeg på innsiden er ei 75 år gammel dame. Og kanskje har han litt rett i det. Jeg er veldig fornøyd med strikketøy og en halvgod serie på tv.

For noen år tilbake ville jeg blitt utrolig stressa av å høre at jeg var en kjedelig person. Nå syns jeg det er helt topp.