Er dette helt tilfeldig?

For egen regning

PÅ MANGE ARENA: Namdalske idrettsutøvere hevder seg i toppen på mange arena. Er det en sum av tilfeldigheter, eller er det et resultat av en bevisst satsing og kultur? spør NAs sportsleder i denne kronikken. 

Vi skal ikke undervurdere krafta i hva som skjer når det skapes et miljø for å satse.

NAMDALSAVISA

Hva skjer i namdalsk idrett om dagen?

Dette spørsmålet har jeg fått gjentatte ganger de siste ukene. Spørsmålet er positivt ladet, og henspiller på de mange namdalingene som presterer på høyt nivå i sin idrett.

For den som har fulgt godt med i namdalsk idrett over år, ser at noe har skjedd de siste tre-fire årene.

Jo, Namdalen har hatt mange storheter tidligere. Bare de ti første årene av tusentallet var det en lang rekke utøvere som hevdet seg i toppen med Frode Estil og Nina Solheim i fremste rekke.

Det som er spesielt nå og ekstra gledelig, er mangfoldet.

Vi har Brede Moe og Elen Sagmo Melhus på fotballbanen, vi har topper i flere av skidisiplinene. For første gang siden Odd Bratlands dager har vi mellom- distanseløpere som tar mesterskapsmedaljer på friidrettsbanen – samtidig som Fredrik Gerhardsen Øvereng løper mot EM i Paris på 400 meter.

Flytter vi oss innendørs fortsetter Simen Nysæter å slå seg opp i proffsirkuset i boksing, og det er bare ett år siden vi hadde et eliteserielag i volleyball.

I sum; vinter som sommer. Individuelt som lag. Utendørs som innendørs. Namdalsk idrett er på kartet – og ikke bare som breddeidrett, men i det som handler om toppidrett.

Så hva har egentlig skjedd?

«Vi er tre stabeiser!» sa Ane Appelkvist Stenseth i en artikkel rett før NM, der vi utfordret henne på hvorfor hun, Bruvoll og Westgård fra samme skoleklasse alle er høyt på listene i langrenn.

Hun er neppe så veldig langt unna sannheten. For du må være en stabeis for å nå opp – og du må orke å gå vegen selv. Bare se på en Simen Nysæter, Stian Saugestad eller Sebastian Schjerve, som helt alene i sin idrett har gjort jobben som har brakt dem til toppen.

Vi skal samtidig ikke undervurdere krafta i hva som skjer når det skapes et miljø for å satse – og overførings- verdiene i dette.

Frank Brissach satte ord på det i en artikkel vi hadde med han om Fredrik G. Øvereng nylig. Brissach trente i sin tid under Kåre Skarland. Eskil og Jan Kåre Skarland har utvilsomt gått en «trenerskole» hos pappa Kåre, og de to sønnene har trent – og trener nå – to av de mest framtredende utøverne i Namdalen; Fredrik G. Øvereng og Sebastian Schjerve. Samtidig har Brissach nå tatt inn Øvereng i sin stall. Ringen er ikke sluttet – den bare fortsetter.

Mye av det samme ser vi i Lierne-idretten. Det kunne gjerne vært skrevet en doktorgrad om hva dette miljøet har skapet av idrettsutøvere på et høyt nivå. En ting er å få fram individuelle utøvere – men det mest imponerende er volleyball-eventyret.

Og igjen handler det om de rette personer som tør trykke på de rette knapper. John Arne Vestnor flyttet heim, og tok med seg toppidrettskulturen han var en del av i Stod, da de var Nordens beste lag. Ifølge Olympiatoppen representerte Stod en treningskultur som var unik i nordtrøndersk idrett.

Vestnor kom heim, krevde treningsvilje og en Lierne-tilhørighet for å ta plassen i eliteserien. Resultatet ble en treningskultur som volleyballen i regionen vil nyte godt av i mange år framover.

Så godt gror det i aksen Grong-Lierne-Snåsa, at jeg ikke blir forundret om det blir eliteseriespill i løpet av kort tid.

Idretten er i ei brytningstid. Der det tidligere var opplest og vedtatt at man måtte være godt voksen og ha 10.000 treningstimer i banken for å bli en toppidrettsutøver, utfordres nå disse sannhetene av unge idrettsutøvere som presterer på et (sky-) høyt nivå i sin idrett. Petter Northug og Therese Johaug ledet an og ble internasjonale toppløpere allerede i junioralder. I det siste er Martin Ødegaard, Karsten Warholm og nå Jakob Ingebrigtsen eksempler på det samme.

Det er interessant å se det namdalske idrettsbildet i en slik sammenheng.

For fellesnevneren for omtrent alle de namdalske toppene de senere år, er at ingen var en norsktopp i ung alder. Flere av dem var ikke i nærheten en gang i juniorårene.

Akkurat det er greit å ha i tankene, i ei tid da talentdyrkere roper som høyest om viktigheten av å oppnå resultater i ung alder, og bruker nevnte Ødegaard/Ingebrigtsen som sannhetsvitner for sine argument.

Men er resultatene vi nå ser i Namdalen tilfeldige?

Ja, på den måten at det ikke er geografisk betinget for hvor man kommer fra om man vil bli best i sin idrett.

Nei, fordi mye handler om å være del av en toppidrettskultur. Jo flere som satser og viser veg, dess lettere er det for de bak å gå i samme retning.

Denne kulturen har grodd fram i flere miljø i Namdalen over tid.

Men til sjuende og sist er det uansett bare én ting som avgjør sluttresultatet:

Utøveren selv – og det uten aldersgrense.