«Det nærmer seg 8. mars, tida for å se kritisk på feminismen før vi nok en gang svøper den og døper den i cava»

KVINNEDAGEN NÆRMER SEG: I Overhalla gikk de i demonstrasjonstog på kvinnedagen 1989. NA-spaltist Guri Idsø Viken – som forøvrig er ungen i midten av de tre foran – skriver om utviklinga i likestillingsdebatten. 

NAMDALSAVISA

Kvinner er inne i ei god tid. Vi har snart 90 prosent av lønna til menn. Vi må ikke ha kløft for å nå VG-forsida. Man blir ikke ledere i norske partier ved å klå på oss. Det fins voldtektssaker som ikke blir henlagt. Vi har fått en stol i styrerommet og leser hverandres bøker. Og i mitt digitale nærmiljø møter jeg en hvit, privilegert mann (50+) som plasserer feminismen midt i kjernen for vår tids kulturkrig.

Jeg husker #denfølelsen da #Metoo dukka opp. Endelig, tenkte jeg. Endelig kan kvinner snakke åpent om all den seksuelle trakasseringa de har brøyta seg gjennom på veien til selvrespekt. Endelig kan vi rive den veggen av seksualitet som står mellom kvinner og de oppgavene de skal løse. Endelig kan vi knuse de skitne tronene folk har bygd på restene av tapte kvinneambisjoner. Endelig får det konsekvenser å være møkkamann.

Men hva fikk det for konsekvenser? Fortsatt toppes Norge av politikere og journalister og bedriftsledere og universitetsprofessorer som mener veien til suksess går via deres penis. Fortsatt kommer de aller fleste ledere langt utenfor offentlighetens fordømmende blikk, uansett hvor dårlig seksualmoral de måtte ha. Og fortsatt er resultatet av en hyggelig fest meldinger på telefonen fra folk som vil ligge med oss og anser våre ønsker som irrelevante.

Vi reagerer kanskje mer nå. Men hva hjelper det når det er så mange andre som ikke gjør det? Hva hjelper det å fortelle menigheten hvor urettferdig det er at møkkamenn får ødelegge våre gleder og muligheter helt uten konsekvenser? Hva får varslerne igjen for å ha bretta ut innsida si på «Dagsnytt Atten», annet enn at de ble en av «de der» – de sarte og de aseksuelle og, fremfor alt, de vanskelige – fluene i suppa?

Samfunnet vårt var aldri rigga for å svare på Metoo. Det var klart til å identifisere hvilke offentlige enkeltpersoner vi syns og ikke syns er bra nok. Det fortsatte vi med. Vi stilte kanskje nye spørsmål, men svarene ble stort sett de samme. Vi vaska et altfor skittent gulv med blodet til noen få og glemte hvor fort det ble skittent igjen bak oss.

Skylda må vi ta selv. Dagens kvinner roper kanskje høyere, men tar likevel mindre risiko. Feminismebøker hyller tidligere forbilder, de utfordrer ikke dagens situasjon. Feminister flest setter opp helter og skurker bedre enn prisvinnende krimforfattere, men plottet er forutsigbart. Vi er ikke opptatt av å endre samtaler og roller og ideer lenger, bare av å bekrefte dem.

Menn forklarer meg ting, skrev forfatteren Rebecca Solnit i en bestselgende beretning om å være kvinne for noen år siden. Kan hende det, men vi kvinner er ikke så verst på å forklare hverandre ting selv. Jeg følger Facebook-sider på nettet som skal handle om feminisme, men som handler mest om hvordan man skal være og te seg. Jeg leser spalte opp og spalte ned om hva som er mest korrekt framstilling av kvinner i salgskampanjer for ting vi ikke trenger. Jeg ser influensere som bruker feminismen til å fremme egne rumpeimplantat. Jeg ser flere nyhetssaker om såkalt lykkelige prostituerte som hevder sine rettigheter enn jeg ser saker om kvinner som selges som slaver over landegrensene.

Det er flinkt å være feminist nå, det er til og med kommersielt vellykka. Men det oppleves som om det å få rettigheter som kvinne er noe du må gjøre deg fortjent til gjennom å gjøre ting riktig, se riktig ut, argumentere på riktig vis og ellers ikke bråke for mye. Fortsatt er det middelklassens plikt å ta vare på middelklassen, forskjellen er at middelklassens kvinner nå er en definert målgruppe.

I 1860 satt Aasta Hansteen blant fine menn på kafe og ble kalt mannevond. Senere la Gro Harlem Brundtland tegnestift i skoen så hun ikke skulle grine i mannsdominerte forsamlinger. Nå drøvtygger den nystrigla skuespilleren Emma Watson en ferdigskrevet likestillingstale til FN og får pluss for antrekket. Et eller annet sted mellom disse mista vi de vanskelige feministene. De som ikke er så lett å like. De som stiller spørsmålene vi andre ikke orker å tenke på. De som utfordrer det bestående og gjør det som ikke er forventa av dem. De som vet at likestilling er en kamp som aldri vinnes fordi diskriminering alltid tar nye former. De som kjemper for andre enn seg selv. De som definerer seg selv som noe mer enn den skallen de nærsynte øynene deres bor i. De som utfordrer systemet, ikke bare bruker det bestående til å hevde seg.

Jeg tror på feminismen, og jeg tror på 8. mars. Men jeg oppfordrer til å bråke litt mer denne gangen. La oss snakke mer om det vi ikke snakker om, kjempe mer for det vi ikke har kjempa for ennå og endre det som fortsatt består. Det er vanskelig. Det koster. Men det er slik vi alle kommer framover.

God 8. mars!