Pizza og Pytagoras

Har vært hjemme med familien i flere dager nå. De virker som hyggelige folk.

GOD TIL Å SNAKKE FOR SEG: Eldstemann argumenter godt for å steke seg pizza til frokost. Han kan sikkert bli politiker. Elev-lærer 1-0, skriver Lars Øvereng.  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

– Hvorfor må jeg se på de kjedelige greiene der?

Husets egen, sjuårige solkonge vrenger øynene der han på sedvanlig vis har plassert legemet opp-ned i sofaen. På skjermen har Erna nettopp fortalt at hun tyr til blåbærsaft for å holde seg på den foretrukne siden av koronaskalaen, mens «hun som er sjefen over alle skolene» slår fast at klasserommet heretter vil minne forbausende mye om vårt eget kjøkken.

Sjuåringen forlater statsministerens pressekonferanse med stø kurs mot mammas yogamatte.

– Nå er det gym, sier han.

Læring, tæring, næring

Hjemmeundervisning. For noen av oss smaker ordet av fotformsko, makramé, asymmetrisk pannelugg, papegøye i øret, alternative teorier og en touch av generell annerledeshet. Helt til det dukket opp noen flaggermus på andre siden av kloden; universets hesligste skapninger har fra før av sørget for spredning av både SARS og Ebola – nå har de skjenket oss Korona. Jeg vil nødig parafrasere salige Odd Børretzen – eller sette noe vesen høyere enn andre – men jeg må innrømme at jeg hater flaggermus.

Uansett; nå er vi der. Nå har vi sjansen. En samlet tropp av Norrøna-kledde toppturfantaster med overlegen kunnskap om pedagogikk og moderne læremidler kan endelig entre banen. Endelig skal vi foreldre vise skolen hvordan det skal gjøres, endelig skal vi bevise at akkurat våre unger er Mensa-aspiranter, alle som én. Selv trenger vi neppe mer enn en teipbit, noen pinner og ei kulepenn for å lære ungene Pytagoras, fotosyntesen og likninger med flere ukjente.

– Det bør ikke ta mer enn ei snau uke å lære sjuåringen «Odysseen» på rams, tenker vi og rydder kjøkkenbordet.

Nå skal det læres.


Nå skal alle lærerne i Namsos jobbe hjemmefra: – Vi skal være fleksible sånn at de får gjort jobben så godt som mulig

Mandag ble det jobbet på spreng for å få alle lærerne over på digitale læringsplattformer. Målet er å gi barna en så tilnærmet normal skolehverdag som mulig.

 

Klassekontoret kaller

Det skal vi ha, vi nordmenn. Vi kan når vi vil. På noen få dager har vi virkelig tatt alvoret innover oss, tømt gater og torg, holdt oss unna folkemengder og på keitete vis unngått ellers siviliserte håndtrykk. Allerede i forrige uke gikk noen av oss inn i selvpåført hjemmeisolasjon, og denne uka fikk vi altså rollen som rektor, undervisningsinspektør og lærer i tillegg.

Som trebarnsfar til gutter på barneskole, ungdomsskole og videregående har jeg drukket min andel traktekaffe på foreldremøter. Jeg har sittet ved pulter i alle høyder og hørt lærere gå gjennom alskens læremål og statuser. Jeg har teipet sammen slitte lærebøker, bidratt til klassekasser, klappet under juleavslutninger og grillet pølser på Høknesøra. Tror jammen jeg var nisse en gang også.

Men selve læringa har jeg aldri lagt meg borti. Gudene skal vite at jeg har prøvd, men jeg skjønte etter hvert at jeg ikke er noen pedagog, og at mine metoder bare forvirrer. Det fikk jeg beskjed om da eldstemann gikk i andre.

Men nå er altså mitt eget kjøkken blitt kombinert kontor og klasserom. Den ivrigste eleven er allerede nevnt; klokka 8 første hjemmeskoledag kan sjuåringen vise til ei fiffig historie om noen fisker, sirlig nedskrevet mellom tre hjelpelinjer. Innimellom brødskiver og pappas nettmøte har han imidlertid skiftet til en slags kombinasjon av gym og samfunnsfag – nå er det parkourvideoer på Youtube som gjelder.

Pedalogisk brist

Nestemann på lista – ungdomsskoleeleven – møter noe uforberedt sånn litt uti andre time. Han har dermed gått glipp av både rektors velkomsthilsen og lærerens bestemte bordplassering, men slår seg til ro etter noen korte instruksjoner om klokkas samfunnsmessige betydning. Her tillates vitterligen ingen slinger i valsen.

En relativt kort diskusjon senere er han i gang med ukas innlevering, og hevder hardnakket han er ferdig snaue timen senere. I mellomtiden har jeg inntatt den mer vante rollen som kontormann med kaffekopp og EDB-anlegg, og kjenner jeg blir litt oppgitt av effektiviteten. Før jeg har rukket å tenke gjennom ordet «ekstraoppgaver», har jeg uansett tapt i kampen mot en eller annen skjerm. Tilbake til kontormannjobben.

Sånn utpå formiddagen kommer den Den største Bukken Bruse trampende, og møter i et lett ureglementert antrekk. Svar i form av korte grynt og enstavelsesord tyder på en fortsatt slumrende læreevne, og diverse formaninger hjelper fint lite.

I stedet argumenterer han godt for å steke seg pizza til frokost. Han kan sikkert bli politiker. Elev-lærer 1-0.


I Namsos slipper man å betale for stengt barnehage

Søndag forteller rådmannen i Namsos at de gjør som blant andre Bergen kommune: de som ikke får barnehageplass skal slippe å betale for det.

 

Alt håp er inne

Så sitter vi her, da. Mor, far og barn. Fem personer som alle lurer på det samme. Hvor lenge skal dette vare? Hvor lenge klarer vi oss uten kompiser, kolleger, kaffebesøk, besteforeldre og hytteturer? Når kommer beskjeden om at faren er over? Når kan vi ferdes fritt igjen? Er dette dugnaden fra helvete; en flere måneder lang selvpining drapert i påtatte samtaler og Antibac?

Og hvor lenge kan egentlig en åpen kjøkkenløsning erstatte et åpent kontorlandskap?

Det er imidlertid et helt annet spørsmål som får meg til å tenke litt ekstra ved middagsbordet. Kanskje kan vi få mer ut av denne besynderlige situasjonen enn sirlige fiskehistorier, overdreven skjermtid, tallknusing og utdaterte pappateorier?

Spørsmålet fra eldstemann øyner håp om at påtvungen familieisolasjon er akkurat det vi trenger. Med ett er tre magnetiske motpoler blitt sammensveiset som musketerer.

 – Blir dere med og ser en film etterpå?