«Det farligste med dette viruset er at det smitter så lett, og at så mange bare får milde symptomer. Det er ikke sisten, dette her»

NAMDALSAVISA

Hold ut, vi klarer det.

Det er tittelen på en Bo Kaspers Orchester-låt som har vært et slags lydspor til det siste året.

Endelig skulle ting roe seg litt. Denne våren ville bli en intens avslutning på et intenst år, men premien ville være en fredelig påske. Kanskje til og med en hyttetur med ungene?

Dette føles som i en fordums tid, men dette var altså drømmen i starten av mars. Vi hadde akkurat flytta fra leilighet i Oslo til huset på Væretrøa, litt utenfor Trondheim, i retning Namdalen. Etter ti år i hovedstaden hadde vi forlatt trygge jobber og en stabil tilværelse til fordel for en ny start i Trondheim. Men vi ønsket å komme nærmere familien, for uansett hva framtida hadde å by på, ønsket vi å kunne bruke mer tid med familien.

Det siste året hadde vært krevende. Trassalder tærer hardt på foreldres tålmodighet, men ikke minst selvtilliten. Du føler deg ikke spesielt vellykka når du forsøker å følge alle mulige råd fra alle mulige eksperter, og allikevel starter de fleste dagene med å bli hylt på. Deretter må bruke absolutt alt du har av tålmodighet for å få klær på ungen før du må løpe gjennom sludd uten skjerf eller votter, siden du ikke finner det i alt rotet. Bonus de dagene ungen blånekter å ha på seg lue, og du ender opp med å måtte trille ungen lueløs, og paradere din mislykkethet som forelder mens ungen skriker og passerende voksne skuler på deg. Skamme seg.

For seint på jobb kommer du også, fordi du ikke i din villeste fantasi hadde sett for deg at det skulle oppstå en halvtimes runddans med gråt og trøst fordi du skar brødskiva i to uten å spørre først.

Med dette som bakteppe, kan man legge på at vi også har blitt foreldre for andre gang. Vi har også brukt mye tid på jobb, både jeg og kona har skrevet og lansert bøker på fritida, og midt i det hele fant vi endelig drømmehuset – i trivelige Trøndelag. Heldigvis vant vi budrunden, men det innebar også at vi i tillegg til alt annet måte bruke noen måneder på å pakke ned hjemmet vårt, style det tidsriktig, og forhåpentligvis friste noen til å synes det var verdt takst. Timingen for salg var mildt sagt, elendig – midt i lavsesongen opp mot jul. Vi hadde visning på visning, men det kom ingen bud.

Dette begynte etter hvert å føles som om vi hadde fått oss en veldig rar hobby. For hver gang vi hadde fri, brukte vi tiden på å vaske leiligheten, rydde vekk alle barnelekene, pynte, og deretter forlate hjemmet slik at fremmede skulle kunne komme inn og kikke i noen timer. Om og om igjen. Vi holdt på å bli sprø.

På den siste visninga før jul, fikk vi heldigvis solgt. Da fulgte to måneder med intensivert pakking, og tilhørende banning hver gang du innser at du har pakka ned noe du trengte. I februar kom endelig flyttebilen, og etter en ganske spektakulær logistikkøvelse med barnepass både i Oslo og Trondheim, og reiser opp og ned fikk vi både lass og familie på samme sted til slutt. Da gjensto bare noen uker med utpakking av esker og kjøp av møbler, barnehagetilvenning og å kjøre seg vill på tur til jobb og butikk fordi Google Maps ikke nødvendigvis kjenner til Trondheims enveiskjøringer.

Men så kom starten av Mars: ENDELIG skulle vi ha litt mer normale dager. Barnehagetilvenningen begynte å gå seg til, og toåringens savn til venner og barnehageansatte i Oslo var ikke like sterkt lenger. Vi begynte rett og slett å finne litt ut av hvordan å stable hverdagen i vårt nye liv. Da kom korona.

Drømmen om noen uker med normaltilstand fram mot påske og pappaperm utgikk, og nå forsøker vi å ta vare på en syk baby, drive hjemmekontor samtidig som vi driver barnehage. Glimtvis lykkes vi, men ofte mislykkes vi spektakulært. Barn som hoster så mye at de kaster opp i senga på natta gjør noe med konsentrasjonsevnen. Det å finne ut hvordan å plutselig jobbe og lede workshoper utelukkende via nett gjør noe med effektiviteten. Og det å måtte isolere seg fra omverdenen fordi man ikke vet om man er smittet av et potensielt dødelig virus, gjør noe med den mentale helsa til både store og små. Verst er det at vi ikke kan ta sjansen på å la toåringen leke med andre barn. Så lenge hun hoster, kan hun være smittebærer, og det er en risiko vi ikke kan ta.

Det er lett å synes synd på seg sjøl i en slik situasjon. Vi skulle for eksempel få montert lynraskt fiber-internett. Da de endelig fikk gravd kabelen fram til huset, strammet regjeringa inn anbefalingene, og vi måtte ta et lite familieråd: Dersom vi vasker helt rent, og de hadde en person som virker frisk, for å montere den lille boksen, kunne det jo gå bra? Men hva om montøren er smittet uten å vite det? Inkubasjonstiden er 1–12 dager, og du kan smitte uten å ha symptomer. Og hvis jeg eller kona skulle bli innlagt på sykehuset, ville den andre måtte passe barna helt alene i en fortvilet situasjon. Eller hvis begge skulle bli innlagt – hvem skulle passe barna da? Vi kan jo ikke sende dem til besteforeldre som er i risikogruppa.

Eller hva om den som monterer denne lille boksen er frisk, men vi har viruset? Det kan overleve i tre timer i luft, og tre døgn på metall. Det er fullt mulig at en montør kunne blitt smittet selv om vi forsøkte å ta forholdsregler. Og hvem vet – har han en kreftsyk bror? En bestemor som fint kunne levd 20 gode år til? Det er upraktisk at vi ikke får montert fibernett, særlig når det må kjøres videomøter med veldig mange deltakere. Men vi kan ikke ta sjansen på å smitte noen andre – for det innebærer å utsette andre for en risiko som de selv ikke har valgt. I tillegg ville det redusert effekten av hele karantenen, som allerede nå har katastrofale konsekvenser for økonomien. Det er dumt å bidra til at det er forgjeves.

Men jeg skjønner det godt. Det er så lett å lage unnskyldninger for seg selv i en slik hverdag. Alle er slitne. Alle andre har sikkert også hatt et tøft år av sine grunner. Men det farligste med dette viruset er at det smitter så lett, og at så mange bare får milde symptomer. Det er ikke sisten, dette her.

Så vi holder oss isolert en stund til, og følger myndighetenes råd. Og håper, slik mange forskere sier, at ved å være ekstra forsiktige nå, vil vi redusere sjansen for at helsevesenet overbelastes. Men da kan vi ikke lure oss sjøl med unnskyldninger for hvorfor akkurat vi skal kunne ta sjansen. Så jeg sier til alle andre som holder seg hjemme: «Hold ut, vi klarer det».