NA-spaltist

Til alle lærerne mine

VERDIFULLE: Dere er gull verdt! skriver spaltist Ingvild Hegge Eriksen om innsatsen lærerne gjør. På bildet Cecilie Reinsve og Geir Åge Sylstad ved Høknes barneskole som nå er i full gang med undervisning og planlegging hjemmefra under korona-krisen. Her sammen med rektor Arnt Ivar Jakobsen (i midten). FOTO: BJØRN TORE NESS 

NAMDALSAVISA

I vinter var jeg lærervikar på en barneskole. Bare ordet vikar gir en mengde assosiasjoner – du er nødt til å godta at elevene kaster lapper på deg, skifter plasser når du ikke ser det eller at de på magisk vis har blitt eksperter på å dikte opp troverdige unnskyldninger for å få være inne i friminuttet. Det var øyeblikk hvor det var tjuesju forskjellige spørsmål samtidig og malingsrester på den nye buksa mi og en korrigert timeplan på tavla hvor de oppfinnsomme tiåringene hadde foreslått at vi i fjerde time skulle sprenge skolen i stedet for å ha matematikk ... Men selv om klasserommet noen ganger føltes som en zoologisk hage, ble jeg så glad i elevene. Jeg begynte å tenke på rollen som lærer og hva slags lærer jeg vil være når jeg blir voksen og skal ut i arbeidslivet til slutt – når samfunnet er tilbake til normalen, vel å merke.

Første skoledag på pedagogikkutdanninga snakket vi om egne skoleerfaringer. Hadde vi en lærer vi fikk et spesielt forhold til? Var det en lærer som så spesielt deg og hva som var så unikt med deg? Jeg husker for eksempel at jeg fikk hjelp av norsklæreren min på videregående til opptaksprøvene da jeg skulle søke på skrivelinja på en folkehøgskole, og at hun leste side opp og side ned for at jeg skulle levere den beste opptaksprøven. Dette gjorde hun oppå alt det andre rettearbeidet en tredjeklasse på videregående krever. Og ja – jeg kom inn på folkehøgskolen, og nå, mange år senere ønsker jeg selv å bli lærer.

Kanskje fordi jeg tenker tilbake på min egen skolegang? Som skribent husker jeg spesielt godt karakterene på norskinnleveringene, jeg husker skuffelsen og tårene hvis det – ifølge meg selv – ikke var godt nok, men jeg husker også alle de andre tingene lærerne gjorde. Plutselige avbrekk i en ellers kjedelig naturfagtime hvor vi konkurrerte om hvem som kunne stå lengst på ett bein, gymtimer med musikk på full guffe eller samtaler som jeg ikke tenkte over der og da, men som dyttet meg i riktig retning eller satte i gang nye tanker. Alle små og store ting som lærere og andre ansatte gjør på skolen, for at det skal være et godt sted å være for elevene. Da jeg studerte pedagogikk og leste om Opplæringsloven og hvordan norsk skole «skal opne dørene mot verda», tenkte jeg at det var da voldsomt til svulstig saker de skulle skrive og kreve av lærere!

Det er innmari klisje av meg å si, men til sommeren er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, og det er nesten som om ringen er i ferd med å slutte. Det var visst på skolen jeg hørte til likevel – jeg skulle visst ikke bli forfatter, konditor, idrettsutøver eller skuespiller som jeg drømte om i en fjern fortid. Kanskje er det litt meta, men jeg tror at alle som utdanner seg til å bli lærere, ubevisst – eller kanskje bevisst, hva vet jeg? – tenker mye over sine egne lærere, på godt og vondt. Og så er det litt trist å tenke tilbake på hvor mye arbeid og energi lærerne må ha brukt på ting som vi sannsynligvis ga totalt blaffen i. For som tenåring klør man litt etter å komme seg videre, vekk fra skolebenken, viskelærlukta og kantinematen. Men da jeg var vikar i vinter, kjente jeg hvor meningsfullt det var å stå i et klasserom. At jeg som lærer var en bitte, bitte, bitte liten brikke i et gigantisk puslespill. Bare det å spørre hva de interesserte seg for gjorde meg så glad.

Så tilbake til norsklæreren min på videregående som leste teksten jeg skulle levere til opptaksprøven på folkehøgskolen. Jeg vil være en sånn lærer som ser alle elevenes unike væremåter og interesser, og som kanskje gir det lille ekstra, slik som hun gjorde, og som førte meg hit jeg er i dag.

Men det kan neppe være lett – spesielt i tida vi er inne i nå. Det er helt stille i klasserommene, og latteren til elevene, ringeklokka, lyden av nøkler som nærmer seg døra til klasserommet, er foreløpig satt på vent. Lærerne sitter ved kjøkkenbordet hjemme, noen lar radioen står på, andre har unger løpende rundt i huset, andre river seg i håret over teknologien som ikke vil fungere. Hjemmeundervisning er blitt den nye ekstremsporten, og det må være så merkelig å ikke møte elevene man er glad i og irriterer seg over, eller den spesielle læreren eleven har en god tone med, kanskje det er den ene læreren som kommer bort i friminuttet for å spørre hvordan det går med gitarspillinga eller fotballen? Derfor vil jeg gjerne sende en digital klem til alle lærere som sitter ved kjøkkenbordet landet rundt for at elevene deres – som en gang i framtida – skal begynne på ungdomsskolen, videregående, oppfylle drømmene sine, utvikle seg og spre engasjementet sitt. Dere er gull verdt!