NA-spaltist Sigmund Kveli

«Årets langfredag, 1987 år etter historiens mest omtalte justismord, bringer fortid og framtid sammen på en underlig måte»

NAMDALSAVISA

Det er langfredag i dag. Som leser lengter du kanskje etter å fylle denne dagen med lange tanker om religion, filosofi og etikk. I så fall håper jeg du finner det et annet sted. I denne spalten kommer det bare noen korte tankerekker om denne dagen, og tiden vi er inne i.

Jeg lærte tidlig at Jesus ble født 24. desember. Det ble behørig markert med bartre, gaver, engler og surkål. Det tok litt lenger tid å forstå at dødsdagen er en gang mellom 20. mars og 23. april, og at datoen varierer fra år til år.

Fra barndommen husker jeg at langfredag var den ene dagen i året goffa ikke ville spille kort med oss, og at eggene som hønene la den dagen ble lagt i en egen skål. Visstnok var disse eggene mer holdbare enn de som ble lagt skjærtorsdag og påskeaften. Så om ikke jeg klarte å holde rede på dagen Jesus ble korsfestet, så hadde hønsehjernene det helt klart, tydeligvis.

Fra bibelhistorieboka husker jeg bildene fra påska. Jesus som red inn på eselet palmesøndag, der palmeblader ble lagt foran han på vegen. Jeg tenkte det var litt av et skup å få avbildet den begivenheten. Bildet av «Det siste måltid» på skjærtorsdag fikk meg til å undres over hvor mange måltider de hadde spist tidligere på dagen. Bildet fra langfredag gjorde meg trist og sint, i tillegg til at jeg kjente det litt i håndflatene.

Selv om fortellingen er kjent for de fleste, så ønsker jeg å presisere at det går bra til slutt. Slutten blir enda lykkeligere når du har blitt trist og sint først, og årets påskebudskap er det samme: Det går bra! Barnetegninger med skeive bokstaver formidler dette budskapet, og vi har plutselig opplevd en sånn dramatisk uke selv. Fra en sorgløs tid med hurrarop og halleluja, går det hele over i stillhet, død og elendighet på bare kort tid. Den lykkelige slutten i bibelen innebar oppstandelse på den tredje dag. I årets drama har det vært stor oppstandelse fra dag én.

Årets langfredag, 1987 år etter historiens mest omtalte justismord, bringer fortid og framtid sammen på en underlig måte. Vi føler fortidens frykt for, og avmakt mot, dødelige sykdommer. Ubehaget over at en usynlig fiende kan snike seg inn i ditt hus, er nå like reell som muligheten til å drive undervisning med tomme klasserom, konserter med tomme saler og å gi varme godnattklemmer via et nettbrett.

Det går bra, selv om det jeg trodde jeg skulle gjøre fram til påske plutselig ble forbudt. Så ble det forbudt fram til 15. juni. Blir det forbudt enda lenger, så er det bare å respektere det også. Corona-pandemien er en interessant personlighetstest. Hvordan er min evne til å endre planer og tenke i nye baner? Hvordan forholder jeg meg til forbud og påbud? Hvordan er empatien for de ulike gruppene som er rammet? Hva ønsker jeg å bidra med? Er jeg redd for å bli syk? Er jeg redd for den økonomiske situasjonen? Er jeg i stand til å sortere rykter og katastrofetenkning fra fakta?

Jeg hørte en gang en historie fra dagene etter at Namsos ble bombet under krigen. En mann som hadde mistet huset sitt i brann oppsøkte branntomta noen dager etterpå. Akkurat da så han at naboen kom klatrende opp gjennom kjellerluka med armene fulle av syltetøyglass. Det ble en lang og pinlig stillhet mens de så på hverandre. Til slutt brøt naboen i kjelleråpningen stillheten og sa: «Det vart ei oinnelig tid!»

Vi sier det nå også, selv om nøden i liten grad tvinger oss til ulovligheter. Nå er det vel mer vanlig at naboen dukker opp med noe han eller hun har handlet med seg når de likevel var på butikken. Omsorgen, omtanken og respekten overfor våre svakeste er det som trolig vil sitte sterkest igjen når denne underlige tiden er over.

Etter påske skal jeg fortsette å gjøre ting jeg ikke visste jeg skulle gjøre i år. Jeg blir stadig bedre på å kommunisere på ulike digitale plattformer. Humorøvinger på Facetime kan fort bli noe som praktiseres også etter at verden henger på hengslene igjen. Kommentarene i etterkant av vår live-streamede forestilling var like hyggelige å få som de vi fikk fra en full sal, og kreativiteten har aldri vært større enn når puslespillet vi trodde vi var ferdig med plutselig må legges på nytt, på en helt ny måte.

Langfredagen var nok en dag Jesus helst ville glemme. Vi får bruke den til å se framover. Vi opplever nok ikke at påskemorgen slukker alle sorger i år, men jeg håper det ikke går et helt år før gode venner kan samles rundt et dekket bord med god mat og vin. «Det første måltid» vil ikke bare bli et godt minne i familiealbumet, det blir et bilde for historiebøkene.