NA-spaltist Guri Idsø Viken:

Jeg håper vi igjen kan synge på balkongene og puste på naboen og kjærtegne fremmede og kjenne navnene på dem vi begraver.

NAMDALSAVISA

Det er mye som går tapt i verden nå.

Hverdagen etter påske er tung. Fortsatt sitter vi her, på hver våre hjemmekontor og snakker med katten og potteplantene. Vi spiser ikke lunsj sammen. Vi hører ikke hverandres latter når noe fint skjer. Det er ingen som kjenner om vi har huska deodorant. Vi vet ikke om folk er glade eller lei seg når de kobler ut av morgenmøtet på Teams.

Barna våre sitter i hver sine stuer og syns det er tøft å være langt unna vennene sine. De spiller sammen på nett. De gjør skoleoppgavene. De har videotreff og gruppechatter. Men de kan ikke overnatte ute sammen. Lekeslåss. Tenåringsflørte. Kjøpe kebab på gatekjøkkenet før fotballtrening. De er ikke fornøyde. Og vi kan ikke være superforeldre som tryller problemene vekk for dem.

I ulike hjørner av internett forteller folk om sykdom og depresjon. De har lagt konkursplaner for livsverkene sine og bedt om betalingsutsettelse for hjemmene sine. Den vanlige, klamme angsten deres forsterkes av angsten for korona. De frykter at akkurat deres helseproblemer skal gjøre dem alvorlig syke. De kjenner ensomheten mer nå, for de møter ikke den daglige omsorgen til baristaen på hjørnet, de kjenner ikke lukta av en medpassasjers nyvaskede hår på T-banen og de passerer ikke kollegaen som alltid spør om de har det bra.

I Italia har folk blitt trøtte av å synge fra balkongene. I Romania har én million mennesker kommet tilbake fra ulike EU-land uten jobb. I New York begraves ukjente mennesker i massegraver. Ungarn avlyser menneskerettighetene. Flyktningleirene er tikkende koronabomber, midt i alt annet.

Historiene fra koronakrisen hardner til. Og jeg tror vi er et stykke unna toppen. Selv kjenner jeg meg mer maktesløs enn noen gang. For hva kan jeg gjøre for dem jeg er glad i? Hva kan vi alle gjøre for hverandre? Hvordan redder vi verden nå? Hvem streiker vi mot?

Her til lands stoler vi på våre politiske ledere, i alle fall i dag. Vi blåser av Sveriges statsepidemiolog, men har fanklubb for vår assisterende helsedirektør. Vi klapper oss selv på skuldra for lave smittetall. Vi tror på at det er en nødvendig prioritering når lommene til et privat flyselskap fylles av millioner, mens rusavhengige og personer som lever med hiv mister helsetilbudet sitt over natta.

Det er som om Erna Solberg og Bent Høie har slutta å være politikere og begynt å være vår alles landsmoder og -fader, et par overmennesker som vet bedre enn oss selv hva vi trenger og som er like glad i alle sine barn. Vi vet jo at det er en livsløgn, men vi må ha den i krisesituasjoner. Vi må la lederne våre velge strategi og heller evaluere den seinere. Vi kan ikke stille for mange spørsmål nå, for da blir det bare kaos. Bare vi ikke glemmer for godt at et velfungerende demokrati sikrer riktige prioriteringer, også på vegne av dem som ikke kan leie inn tidligere ministre som lobbyister.

Ennå har vi ikke fått noen krisepakker for dem som sliter med annet enn bunnlinja. Jeg vet ikke om disse noen gang kommer. Jeg er utrygg på om noen av oss er ordentlig beredt på å komme ut av karantene og møte den nye verden. For annerledes vil den være. Vi vil ha mista mennesker vi hadde kjære, og vil måtte bygge våre sosiale fellesskap på nytt. Folk vil ha fått mer å stri med hver for seg. Ulikhetene mellom oss vil ha økt. Framtidsoptimismen vil ha fått seg ei skrape. Avstanden vi har lært oss å holde til hverandre, kan være vanskelig å avlære.

På ny må vi bygge landet, men noe står der fortsatt når pandemisløret løftes. Smeltevannet renner som det alltid har runnet. Sola glitrer i bølgene. Hvitveisen blomstrer i reina. Sommermåkene spår om varmere dager. Det kommer ei tid da vi vil snakke om koronapandemien som en avgrensa periode i verdenshistorien. Ei vond tid som vi var med på, akkurat som andre var med på verdenskriger og kjernekraftulykker og jordskjelv.

Vi må stå igjen, vi og. Vi må tilbake til de bekymringsløse dagene, da vi trodde alt var mulig. Til morgenmøtene, da vi brukte lupe for å finne dagens konflikter og var litt flaue over å bo i et land med små bekymringer. Til de politiske kvarterene, som ble fylt av en avgått fiskeriministers kjæreste eller Postens nye logo. Til familiemiddagene, da vi ikke hadde annet å snakke om enn fargen på naboens vindussprosser. Til verdensproblemene, som alltid var større enn våre problemer, men som vi alltid trodde vi kunne løse. Til ferieplanene, som var uendelige, men også oppnåelige.

Jeg håper ikke skadene er for store når vi en gang møtes igjen. Jeg håper ikke restaureringsarbeidet blir for vanskelig. Jeg håper vi igjen kan synge på balkongene og puste på naboen og kjærtegne fremmede og kjenne navnene på dem vi begraver. Jeg håper, men sikker er jeg jo ikke.

Det er den sikkerheten som er det største tapet.