Elendig forsøk på fredsmegling

FOR EGEN REGNING:

  Foto: Kenneth Kvalvik

NAMDALSAVISA

Motsetninger mellom nordlendinger og søringer har tilspisset seg betraktelig under koronakrisen. At noen kommuner nordafor valgte å delvis stenge grensene for å hindre smittespredning har tydeligvis provosert en del mennesker i sør. Bærumsfødte Elin Ørjasæter, forfatter og skribent, er en av dem som virkelig har klart å terge opp det nordnorske folk de siste dagene. Og «nordingene» tar igjen så det monner i velkjent stil, både verbalt og skriftlig med sitt blomstrende språk og til dels sjokkerende (i søringenes øyne) karakteristikker av motstandere.

Hvor står så en traust trønder i denne striden? Jeg føler at vi som det sterke folket i landet må ta ansvar som meglere. Det hadde ikke vært mange norske skimedaljer, fotballhelter, musikere, bildekunstnere eller verdenskjente skuespillere uten oss trøndere. Northug, Høsflot Klæbo, Bjørgen, Rosenborg, Tellefsen, Bleken og Ullman er noen få eksempler på trønderske verdensnavn. Sånt forplikter, vi må ta ansvaret for den norske fred på våre sterke skuldre. For fredelige er vi også. Her har det ikke vært mye bråk siden 1030, da det var noen små uoverensstemmelser på Stiklestad. Såpass ubetydelige at i Amerika hadde det nok blitt sett på som «fake news».

Noen av motsetningene mellom nord og sør skyldes rett og slett naturlover. Alle vi voksne husker vel norgeskartet som ble rullet ned foran tavla på barneskolen. Finnmark og Troms var øverst på kartet når det hang loddrett. Dersom læreren slapp pekestokken når han viste oss Finnmark, så ramlet den rett ned på Oslo. Tyngdeloven sørget for det. På samme måte var det tyngre å flytte pekestokken oppover kartet, fra Oslo til Finnmark. Men det skjønner jo alle. Vi tenkte aldri i idrettslige normer, nemlig at det er det beste som alltid troner øverst på pallen.

En annen naturlov vi ofte glemmer at det alltid er lenger å kjøre nordover enn sørover. Det så vi alltid også i vårt gamle fylke Nord-Trøndelag. Jeg husker fruen hadde en del verv som tilsa at hun måtte på møter i fylkeshovedstaden Steinkjer. I Steinkjer måtte sånne møter helst legges til etter 20.00 om kvelden fordi noen i Stod eller avsidesliggende Sparbu måtte gjøre fjøset først. At møtedeltakere fra Rørvik og Kolvereid måtte kjøre 40–50 mil for å delta på samme møtet var aldri noe tema.

Jeg tror vi fikk inn denne tankegangen med morsmelka i min ungdom, kan ikke huske mange våget å protestere. Et annet fenomen jeg minnes fra barneårene var den misforståtte trua på at folk lenger sør nødvendigvis måtte være bedre enn oss i det meste. Kom det en gutt som snakket «trondhjemmer» eller østlending på ferie, ville vi gjerne ha ham med på fotballaget. En søring måtte jo være god. Faktisk opplevde jeg det samme på ferie i mitt fødested Lofoten som guttunge. Det ble ryddet plass på småguttelaget der, så han trønderen skulle få briljere. Men det gjorde jeg jo selvsagt ikke.

Det lå nok et lite kompleks i magen den gang. Harald Dutte Berg og hans sønner, Sigurd Rushfeldt og mange andre eminente fotballspillere har siden vist oss hvor veldig feil dette komplekset var.

Jeg erkjenner lett at mitt forsøk på spøkefulle betraktninger viser at jeg ikke er helt objektiv i forholdet nord/sør. At jeg trådte mine barnesko i Lofoten de første fire årene har nok gjort noe med hjertet mitt. Om noen spør meg hvilke fotballag jeg sympatiserer mest med etter Rosenborg, er svaret naturligvis Bodø/Glimt og Tromsø. Molde ligger nærmere oss, men der sperrer fylkesgrensa sørover for sympati.

Samtidig er det noe med enkelte folk fra Oslo-gryta som nok kan provosere både vestlendinger, trøndere og nordlendinger. Når du opplever på frokost-tv at en programleder smilende ser ut av vinduet i studio og sier: «Ja, i dag våknet det norske folk opp til blå himmel, sol og varme.» Samtidig som vi vest og nord for Sinsen-krysset kjemper en desperat kamp for å binde fast katter og kosteskaft i orkan og 40 minusgrader. Kunnskapen om folk og næringsliv i nord er heller ikke alltid imponerende der i sør.

Nå skal jeg ikke helt glemme mitt spede forsøk på fredsbygging. Bakgrunnen for den siste striden er egentlig ganske bagatellmessig. Noen nordnorske kommuner valgte å gjøre omtrent det samme som trønderske Frosta kommune var først ute med og fikk ros for, nemlig å begrense trafikken ut og inn av kommunen for i hindre spredning av koronaviruset. Målet for alle var å redde eldre og utsatte grupper fra den dødelige sykdommen.

Men er egentlig Nord-Norge landsdelen som tapper norsk økonomi gjennom subsidier, og med et folk som er «sjelelig enkel og ikke særlig intelligent», slik noen søringer har hevdet i debatten. Sannheten er at landsdelen står for en enorm verdiskaping gjennom blant annet olje, mineraler, villfisk og oppdrettsfisk. Midnattssola, nordlyset, Lofoten og Nordkapp sørger for at norske og utenlandske turister reiser hele landet på langs og legger fra seg penger i Oslo, Trondheim, Bodø og andre steder før de er ved målet. Namdalen er stort sett bare et transittområde, og vår kjempeutfordring er å styre noe av trafikken også hit til våre destinasjoner.

Og nordlendingen er verken mer sutrete eller underkuet enn andre nordmenn. Gudstrua, humoren, kjeftamentet, ærligheten og sjøstyrken preger det herlige folkeslaget i nord. Søringene har sine styrker og gode egenskaper. Om det er særegenheter i noen av landsdelene, så skal vi verdsette dem. Spisskompetanse gir alltid et godt lag. Og sammen har vi skapt ett av verdens beste land å leve i.

PS: Håper ikke debatten avtar for raskt. Det er mange fornøyelige kommentarer.