Ja, det vart ei oinnelig tid

UKESLUTT:

Birger Aarmo, nå også med skjegg. 

NAMDALSAVISA

Sitatet i tittelen er hentet fra ei bok som Guttorm Hansen i sin tid skrev. Ikke husker jeg tittelen på boka, eller hva den ellers handlet om. Men det var med et kapittel om bombinga av Namsos. Om han som ble tatt på fersken under et tyveriraid i naboens kjeller. Karen kom opp kjellertrappa og sa visstnok (fritt etter min skrøpelige hukommelse) noe slikt.

Det har sikkert vært underlige tider mellom 1940 og nå, men så underlig som tida er nå er det vanskelig for et etterkrigsbarn å forestille seg.

Det som skiller unntakstilstanden i krigstida med dagens situasjon er utrolig mye. Men hovedforskjellen er kanskje fiendens synlighet. En invaderende hær er lettere å få øye på enn et invaderende virus.

Men etter hvert som dagene og ukene har gått med låste butikkdører både her og der, så er det en type låste dører som virkelig har satt spor etter seg i befolkninga. Det dørene til alle frisørsalongene.

Nå skal det sies at min interesse for hårfrisyrer er forholdsvis fraværende. Jeg hører til i den gruppa av menn som gjerne vil ha klar og tydelig beskjed når noen av damene i min nærhet skal til frisøren, slik at jeg kan komme med et komplement i etterkant.

Men nå ser jeg utfordringene som bokstavelig talt gror fram. Det dukker blant annet opp noe som kalles ettervekst. Det er tydeligvis hårfarger man ikke ante fantes. Om man likevel har ant fargens eksistens, så har både minnet og fargen blitt gjemt under lag med dyre spesialprodukter påført av fagfolk. Fagfolk som nå lenge har vært avskåret fra å gjøre den jobben som kreves for å holde disse delene av fargespektret i sjakk.

De låste frisørdørene har også medført at der det før var velpleide hårmanker, herjer det nå fullt anarki og mange frisyrer som minner mye om dårlig tråkkede høysåter.

Medfølende som jeg er, har jeg lyst til å vise min sympati. Løsninga ble «koronasympatiskjegg». De siste par ukene har jeg vist min medfølelse med damene rundt meg med å gro skjegg. Det at min nye ansiktspryd ikke faller i smak hos husets frue, er i mine øyne bare et bevis på at jeg har truffet blink. Jeg skal ikke gå rundt å se velstelt ut i ei tid da andre ikke klarer å oppnå det samme. Heldigvis åpner frisørene til uka.

Da vil verden, i alle fall en del av den, komme i orden igjen. Da kan jeg med god samvittighet ta skjegget. Eller forresten, kanskje det er noen andre i verden jeg kan gro sympatiskjegg for?