Ta livet ditt med på en aldri så liten luftetur

NAMDALSAVISA

Fra leiligheten min i tredje etasje, har jeg noe utsikt. Jeg ser først og fremst himmel, noen hustak og Gråkallen i det fjerne. Sistnevnte snøbelagt, og ruvende – sett fra et byperspektiv. I morges hørte jeg måkeskrik, og ganske riktig – måkesesongen har startet, slik den pleier å gjøre i april. Noe er som det alltid bruker å være altså, og kjære meg så godt det føles akkurat nå.

« … Store trær er fint. Og riktig gamle hus er fint. Men enda bedre – fjell. Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der. Og står og står, så du har noen å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast…». Dette skriver Rolf Jacobsen i sitt dikt «Mere fjell» fra 1979. Og hva passer vel bedre i en tid preget av pandemi og verdensomspennende krisetilstander enn å klamre seg fast i noe så kjærkomment og stødig som naturen vår. Til noe av det eneste som går sin vante gang for tiden. Trærne har knopper, og vil om ikke lenge kunne by på knallgrønne blader. Blomstene spretter opp av marka. Måkene blir våryre, gjessene vender tilbake fra sydligere strøk og været skifter hvert tiende minutt. Regnet flommer ubeskjedent ned uansett om et virus herjer rundt oss og gjør oss engstelige. Vinter er i ferd med å bli vår, uavhengig av at dødstallene rundt om i verden sjokkerer oss hver eneste dag. Noe er fremdeles det samme, og takk og lov for det.

Vi nordmenn er heldige, og ser stadig ut til å trekke lange strå. Dette gjelder også boltreplassen i vår alles kjære natur og uterom. Personlig har jeg alltid hatt naturen tett inntil mitt hjerte, og opplevd hvordan denne har fungert både som en støttespiller, en trøstende skulder og en venn for livet. Da alvorlighetsgraden av Covid-19 for alvor slo innover vår hittil ganske ubekymrede hverdag, ble jeg som mange andre, redd. Det gikk noen dager der det var ubehagelig å være aleneboende, og leilighetens fire vegger virket klaustrofobiske. Som et slags budskap fra oven, kom jeg tilfeldigvis over et dikt av Hans Børli; «Av og til er jeg nødt til å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur». Ja, selvfølgelig. Budskapet kunne ikke ha vært mer treffende. Etter en spasertur i nærområdet, riktignok ikke i naturen – men likevel ute, følte jeg meg allerede mange ganger bedre. Tankene klarnet, humøret ble bedre og jammen dukket det ikke opp en aldri så liten optimisme også. Skal si det gjorde godt. Både for kropp og sjel, for den som måtte lure.

Selv om vi alle er oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme, er det også sterkt anbefalt å ta seg en tur utendørs. Dette, selvfølgelig, såframt alle følger myndighetenes anbefalinger og lover. For selv om det kanskje ikke var så innlysende i starten, tror jeg flere av oss virkelig har fått øynene opp for viktigheten av å komme seg over dørstokken og ut. Der enkelte land har gått for fullstendig lockdown, har Norge fremdeles forholdsvis frie tøyler. Igjen, så lenge vi alle følger reglene!

Og jeg skal love deg at idet du spaserer i vei, være seg langs en skogssti, i skiløypa eller langs et asfaltert fortau, og klarer å la oppmerksomheten feste seg til det du ser – så glemmer du i noen minutter. Fokuser på fuglene som er i full gang med reirbygging, katta som løper over veien som en hvilken som helst dag eller lyden av regnet som treffer jorda (som i for seg handler om å leve i nuet, «mindfulness» og alt det der), og jeg kan nesten garantere deg at virus, isolasjon og frykt kommer langt bak i tankerekka. Det handler om å gi seg selv pauser nå. Tankepauser. Og det kan være ti tusen ganger lettere i uterommet.

Hvorfor? Muligens fordi menneskene i et evolusjonsmessig lys er skapt for et liv ute? Kanskje fordi at det å se at naturen på mange måter «går sin gang», gir oss et slags håp og trøst, samt en optimisme om at alt vil gå bra? Naturen har i tillegg en egen evne til å vekke positive følelser, ro og avslapping samt redusere stress. I tillegg til alle de fysiske fordelene det å røre seg i uterommet gir oss naturligvis. For enten du sitter mutters alene i ensomhet eller er del av en storfamilie, vil det gjøre så utrolig godt å komme seg ut.

Selv om jeg savner naturen og det frie uterommet i Namdalen og Flatanger akkurat nå, vet jeg hvor den er å finne igjen om forhåpentligvis ikke så altfor lang tid. Så kan en kanskje rømme til fjæresteinene på Byneset om lengselen til tang- og sjølukt og synet av ørn blir for stort.

Nå har verden faktisk stått til påske, og du kan med trygghet fortsette å ta deg selv og livet ditt med på enda en luftetur.