Gjemmekontor

NA SPALTIST

Foto: COLOURBOX 

NAMDALSAVISA

– Hallo!

– Hallo?

– Hei! Jeg hører deg ikke? Hallo?

Livet mitt består av videomøter nå. Videomøte etter videomøte. Jeg sitter installert på kontoret under trappa hjemme. Hvor jeg ikke kan trekke opp persiennene uten at de faller ned. Med en valp som snorker ved siden av meg, og gjør meg søvnig, og to skjermer som lyser strengt mot meg hele dagen.

I utgangspunktet så trives jeg på hjemmekontor. Det er godt å ha en og annen dag hvor ingen kolleger kommer inn og forstyrrer, og jeg kan jobbe konsentrert med større prosjekter. Men uke etter uke får selv en introvert som meg til å savne hverdagen.

– Du må slå på mikrofonen!

Det er noe komisk over hele situasjonen også. For det er jo festlig å se hjemmene til alle på jobben. Se hvilken bakgrunn de har valgt før dagens videomøte. Erte de som åpenbart har pynta med planter og rydda rundt seg. Det er gøy med den personen som glemmer å slå av mikrofonen samtidig som han hjelper barna med leksene. Det er noe komisk hverdagslig over hjemmekontoret nå.

– Se bakgrunnen min da! Det er lego!

– Det der er Minecraft

– Åja...

Plutselig går det en katt over tastaturet, og alt vi ser på skjermen til sjefen er en lodden hale. Og et planleggingsmøte kan fort også bli «se all den rare påskepynten min»-møte. Under presentasjoner av høstens produkter kan jeg strikke, uten at noen ser det, og jeg kan drikke mye bedre kaffe enn den som er i kantina.

Jeg forsøker å gjøre hjemmekontoret så hyggelig som mulig. Så normalt som mulig. Men det er mye å savne med en fysisk arbeidsplass også. Som å si hei til kolleger i gangen, ikke spise to brødskiver med gulost til frokost og lunsj, og det å henge i en døråpning for å snakke om hvordan helga har vært.

– Skal vi ta en fredagspils?

Vi har hatt Morgenbladet-quiz på video. Folk har lav terskel for å legge ved bilder av hundene sine, og vi har begynt å tenke framover. På høsten. Planlegge det som skal skje da. Håpe at vi kan gjennomføre arrangementer som normalt, og håpe at verden er litt mer vanlig igjen.

Jeg gleder meg til hjemmekontoret igjen skal bli noe sjeldent. Et gjemmekontor hvor jeg oppholder meg når jeg trenger en liten pause. Og ikke noe permanent og vanskelig. For det er vanskelig å henge med i svingene når så mye foregår på video og mail. Mye forsvinner på veien. Beskjeder glemmes, og de gode ideene som oppstår rundt lunsjbordet er borte. Det går ikke an å gjemme seg hjemme sånn som det er nå. Vi må være på, til stede, årvåken, påpasselig, og andre ord.

Når alt dette er over trenger jeg en lang ferie. På et annet sted enn hjem. Kanskje en langhelg på kontoret er det jeg trenger.