«Ingen skader etter skjedekollisjon ved Kjønnsøya»

For egen regning

  Foto: Knut Høihjelle

NAMDALSAVISA

Dette er en fiktiv overskrift, men muntlig kunne denne meldinga vært virkelig. Skillet mellom skj- og kj-lyden i talespråket forsvinner nemlig raskt. I disse dager er vi opptatt av ferie i Norge og at det norske flagg skal vaie alene 17. mai. At det norske språk forvitrer både skriftlig og muntlig, er det mindre fokus på.

Ifølge språkforskere skjer det over tid stadig endringer i språket vårt. Og at skillet mellom skj- og kj-lyden viskes ut, må vi belage oss på. Faktisk startet utskiftningen av kj- med skj-lyden allerede i første halvdel av 1900-tallet. Forskerne antar videre at skillet vil være helt borte i løpet av et par hundre år.

Det er altså ei utvikling vi trolig ikke kan stanse, uansett hvor mye vi kan irritere oss over at mange etter hvert sier «sjole», «sjino» eller «sjyllingsuppe». Til og med nyhetsopplesere og programledere på TV havner i «sjyllingsuppa». Det er jeg mer betenkt over. For det norske språk og for norskfaget i skolen synes jeg det bør være en norm både muntlig og skriftlig. Og blant dem som bør være forbilder for unge i denne sammenhengen er blant annet lærere, journalister og mediefolk generelt.

Jeg er sikkert litt over gjennomsnittet interessert i språk. Grammatikk og rettskrivingsregler har vært jobbverktøyet mitt i godt over 40 år. Selvsagt gjør jeg mine feil også. Jeg stortrives når jeg havner i en diskusjon med folk på desken om hvordan et ord staves. Og ekstra gøy er det om jeg har rett. Samtidig bryr jeg meg null og niks om folk skriver aldri så mye feil for eksempel på sosiale medier. Mange bruker dialekt, og det kryr av stavefeil på Facebook. Der liker jeg også å bruke vår rike dialekt når noe skal understrekes ekstra tydelig.

Den kanskje mest vanlige feil i skriftlig språk er orddelingsfeil, eller særskrivingsfeil, som det egentlig heter. Når «dyreunger» blir til «dyre unger», eller «leiepriser» skrives «leie priser» og plakaten på butikken forteller at «stekt kylling lever», da er det jo litt morsomt. Vi kan også trekke på smilebåndet av reklamen i dataforretninga om «PC pult i glass». Men er du i tvil om et ord skal skrives i ett eller deles i to enkeltstående ord, bare les det. Kan du lese det høyt som ett, sammenhengende ord, skrives det stort sett også sånn.

Skal vi viske ut skillet mellom ord som uttales ganske likt, men skrives forskjellig, hadde det kanskje vært bedre å la «og» og «å» og «ennå» og «enda» bli likt skrevet. Forskjellen på «da» og «når» er tydeligvis også vanskelig. Her syndes det veldig mye, også av mennesker som ellers skriver riktig. Ikke minst i min egen yrkesgruppe bommes det på disse reglene, som egentlig er ganske enkle. Kommaregler glemmer vi i denne omgang. Som gutten gjorde da han skrev stil på skolen: Han tegnet noen komma og punktum under stilen og skrev «spre dere selv».

Mitt hjertesukk i denne sammenheng gjelder altså mennesker som lever profesjonelt av språket og som jeg mener bør være forbilder. Eksempelvis gremmes jeg en smule når jeg hører drevne nyhetsopplesere på TV sier «mynsjen» om den tyske byen München. Navnet uttales da vitterlig «mynkjen», lærte vi på skolen.

Nå har ikke jeg noe forskningsbevis på dette, men jeg mener skriveferdighetene er blitt dårligere med årene. Som journalist og redaktør siden 70-tallet, har jeg hatt med hundrevis av frilansere å gjøre. Mange har vært betydelig eldre enn meg selv. Og svært mange av dem har imponert meg stort med sin grammatikk og rettskriving. Jeg kan faktisk ikke erindre at orddelingsfeil var noe særlig tema før de siste par tiårene.

Mange vil sikkert nå karakterisere meg som «gretten gammel gubbe» eller «bedreviter». Det er ikke meningen å framstå slik. Jeg bare tenker at når vi kan hegne rundt flagget vårt, bunader, fjell og fjorder og det norske ferielandet, så må vi også kunne ta vare på det offisielle skrift- og talemålet vårt. Enten det er bokmål eller nynorsk. Og jeg tror på ingen måte jeg er ufeilbarlig selv, jeg prøver bare så godt jeg kan å få det mest mulig riktig.

Og språket vil endre seg, det er jeg klar over. Noen forskere synes faktisk disse endringene er spennende. I ungdomsmiljøer er såkalt «kebabnorsk» vanlig. Jeg fortrekker likevel at det finnes et felles, offisielt språk for bøker, media, læremateriell og byråkrater. Uansett om noen synes det kan være «skjedelig»!