Tommel opp fra storsnorkeren

UKESLUTT:

Øivind Rånes.  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Senvinteren 1972 var jeg kommet til skjells år og alder. Snart sju år og nesten skolegutt.

Men før det var det en liten greie som skulle fikses. Jeg snorket. Ikke sånne fisefine frøkensnøft, nei her snakker vi de snorkene som starter i dypet, drar ut i langdrag og ender i en syltynn plystrelyd. Farmor brukte «Sov i ro» når jeg var på besøk.

En lege ble satt på saken og en vårdag ruslet jeg inn på Diakonhjemmets sykehus i hovedstaden. Nå skulle mandlene til pers.

Så var det det eplet og stammen. Min sønn på 11 har vært sjefs-snorker i flere år, helt til mandag denne uka. Han gikk faren en høy gang med langdrag som fikk vinduene til å klirre og søstrene til å dytte fingrene dypt inn i øregangene. Nå var det hans tur, og minnene kom tilbake 48 år etter.

Jeg husker ikke mye, men en ting sitter brent inn på harddisken: Alle de andre barna på rommet fikk spise is, jeg var nyoperert og fikk ingenting. Jeg husker fortsatt den lysegule veggen jeg stirret på i to dager.

Tjompen nektet å si at han gruet seg.

– Litt spent, var svaret, mens en svett gutteneve gned bukselåret.

Klokka 08.40 gled øynene igjen – 09. 30 våknet en forvirret gutt og spurte om de ikke skulle begynne snart. Klokka 11.30 satt vi bilen.

– Hva synes du, tjompen?

– Stikket var verst, men det kjennes faktisk bra ut nå. Og så var det kult at jeg fikk is etter operasjonen. Tommel opp til Sykehuset Namsos for denne, smilte han.

Takk til Wojciech og teamet hans. Takk til Anette, som var personlig sykepleier de første timene. Og en stor takk til alle som står på for at vi fortsatt skal ha et sykehus i Namdalen, med hjelpsomme og dyktige ansatte som kun tenker på pasientens beste.

PS: Ifølge min kone snorker jeg som et dårlig smurt sagbruk ennå, mens min sønn to dager etter operasjonen puster uanstrengt og ler i søvne.