Ni uker og seks nedslitte stoler senere er jeg endelig tilbake

NA-JOURNALIST: Espen Fossland.  Foto: Pål Morten Skaret

NAMDALSAVISA

Du verden så godt det kjennes.

Endelig er jeg tilbake; endelig er jeg her igjen – sammen med gode kolleger, ved en ordentlig skrivepult, på en kontorstol som mer eller mindre kjennes ut som en Stressless. For etter ni uker med hjemmekontor, er jeg atter tilbake i kontorlokalene.

Etter å ha slitt ut seks spisebordsstoler, én kaffetrakter, halve spisebordet og en høygravid samboer.

Det var sannsynligvis aller mest merkelig for toåringen i huset da jeg klargjorde skjermer og pc for flytting. I ni uker har hun trodd at jobben min befant seg på enden av spisebordet.

«Du ferdig på jobb no?»

Og det er ikke så rart hun ofte har stilt meg nettopp dette spørsmålet. På mange måter har jobben preget store deler av livet mitt, selv om vi har vært hjemme i over to måneder.

Mandag denne uka vendte jeg altså tilbake til min faste plass. Det føles nesten ut som jeg har levd på en øde øy i ni uker. Nå er jeg igjen i åpent landskap – nærmere sagt åpent kontorlandskap. Kollegene mine som jeg kun har hatt et forhold til gjennom videomøter og telefon, kan jeg nå snakke med – uten sånne forsinkelser som gjør at vi snakker i munnen på hverandre.

Endelig kan jeg ta pauser ved kaffeautomaten for å prate skjit igjen – for å gjøre det med min høygravide samboer har ikke nødvendigvis ført til udelt positive situasjoner. Samtidig som jeg er lettet og glad over å være ferdig med hjemmekontor for denne gangen, har jeg lyst til å berømme alle som har stått på – og som fortsatt står på – i sine respektive jobber ved spisebord og soverom. Og ikke minst alle som jobber innen helse, renhold, matvarebransjen – bare for å nevne noen.

«Alt blir bra» er slagordet som mange kommer til å huske når dette er over. For alt kommer til å bli bra, selv om vi er nødt til å leve under ulike restriksjoner ei god stund til. Noen går glipp av årets sydentur – mens andre må vente til neste år med festivalsommeren.

Jeg velger uansett å se positivt på situasjonen i små steg. Denne uka har jeg for første gang siden 13. mars stått opp om morgenen og tatt på meg dongeribukse – for ja, på hjemmekontor er det joggebukse som gjelder.

Nå tror jeg både samboer og toåring er glade for at hjemmekontoret atter en gang er blitt spisebord med duk og blomster. Nå gjenstår det å se hvor lang tid det tar før jeg sliter ut kolleger med skjitprat og kaffeautomat med hyppig bruk.

Godt å være tilbake er det, uansett.