NA-spaltisten

Sammenlikningssyndromet

Hvorfor? Hvorfor er det så viktig for oss å vise oss fram? Få bekreftelse? Snakke om seg selv og vise fram sine meritter? spør NA-spaltisten. 

NAMDALSAVISA

Jeg så fram til å sove så lenge jeg vil, høre på de nye sangene til Dagny, bruke lang tid på kjøkkenet og lage tidenes diggeste lunsjsalat, lese til eksamen og drikke prosecco samtidig bare fordi jeg kan.

Men er det en ting jeg bestandig glemmer, så er det følelsen du får når du er helt alene og det har gått så lang tid at du lengter deg ihjel etter lyden av bilhjul gjennom grusen og at det går i døra. Når du nesten kan høre dine egne tanker. Det er så barnslig, men jeg vil bare at det skal være noen andre i huset. Denne lørdagen er det bare stille og jeg skrur på radio, podcast, hva som helst bare for å høre noen andre stemmer. Og jeg sjekker selvfølgelig alle sine Mystoryer på Instagram.

Jeg ringer lillesøster og vi prater om alle uviktige ting vi har å prate om, og når hun må legge på, sitter jeg i sofaen og lurer på hvor dagen ble av. Og hvorfor er det sånn at jeg egentlig hadde gledet meg til Ingvild-tid, å ha hele leiligheten for meg selv, og plutselig viser det seg at jeg ikke klarer å være helt alene likevel?

Den nordnorske våren utenfor stuevinduet holder meg våken, men det gjør også den hypnotiserende scrollingen på sosiale medier, for hvordan stopper man? Alle gliser, skåler, er spreke, griller i solnedgangen, kjærestepar ser hverandre dypt inn i øynene og været er bestandig fint på Instagram. Hender i været og fjelltopper som bestiges. Babyer som blir unnfanget, før de er kommet til verden skal de ut på internett, mon tro hva de sier til det når de selv blir voksne?

Og det er bilder av alle bachelor- og masteroppgaver som heves høyt mot himmelen fordi de er selvfølgelig levert. Klemmene på alle fester skal dokumenteres. Livene til folk er en film og alle er publikum, og når man møtes har man ingenting å snakke om fordi man vet alt fra før.

Er det rart at folk føler seg ensomme når man blar nedover sosiale medier en lørdags kveld uten noen spesielle planer? Hvorfor er det sånn at det heter sosiale medier da? Burde det ikke hett presentasjonsmedier? For det er jo det det har blitt?

Og ingen er bedre enn noen andre, alle er vi liksom smittet (hehe) av dette jaget etter å vise oss fram. Ironien er ganske forbløffende når jeg tenker meg om, for jeg føler meg ikke spesielt sosial når jeg har flyttet inn i sofaen for kvelden – og jo flere glansbilder jeg blir vitne til, jo mer alene føler jeg meg. Så fint hun har det hjemme hos seg selv eller Wow, spreke de er eller Oi, den festen var det mye glitter på!

Hvorfor er det så viktig for oss å vise oss fram? Få bekreftelse? Snakke om seg selv og vise fram sine meritter?

Jeg synes sannelig jeg ser for meg morfaren min i 1958 dra med seg postmannen inn i gangen og opp på kontoret, flekke opp regnskapet for årets jordbærsalg og skryte uhemmet av de drøye salgstallene. – Nei, har du sett! ville postmannen ha sagt. – For en innsats! Tommel opp!

Eller at mormor tok med seg dukene hun brukte dagevis på å brodere, vandret rundt i Nord-Trøndelag bare for å sanke inn bekreftelse og føle seg bra. – Se på meg og hva jeg har gjort, da!

Hadde det skjedd?

Fascinerende at sosiale medier kan skape en sånn følelse. Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp og føle seg dårlige bare fordi alt på sosiale medier virker så bra. Jeg vil ikke at denne scrollingen alene i sofaen skal gi meg denne følelsen.

For hva er det jeg sitter og sutrer over? Sånn egentlig? For jeg har samboer, venner, familie, studie, jobb, kjæledyr og det er snart sommerferie. Jepp, jeg kan velge å synke ned i kaninhullet på sosiale medier og la små glimt fra andres liv påvirke meg så til de grader.

... Eller så kan jeg bestemme meg for å nyte den proseccoflaska, jeg kan høre på de beste sangene, danse foran speilet, spørre om noen vil klatre i morgen eller bake deilige boller som jeg er så heldig å få spise.

For selv om livet tydeligvis er så vellykket på Instagram, så er det jo de ekte klemmene, samtalene, middagene, festene, turene og opplevelsene som teller. Og der trengs det verken filter, kommentarer eller følgere.

Der trengs bare jeg til å oppleve og nyte det!