Sjokk og vantro i koronatid

For egen regning

  Foto: TEGNING: KNUT HØIHJELLE

NAMDALSAVISA

Det utløste sjokk og vantro på trappa på Namsos storsenter. Der, midt på blanke ettermiddagen en ukedag, uten blygsel eller skam. I et hastig øyeblikk, uten nærmere avtale, og uten å være i nærmeste familie – var det noen som – GISP – ga hverandre en klem.

Etter tre måneder med koronaklemme er det blitt slik at vi skvetter til når noen kommer for nært, eller, utenkelig som det er, skulle finne på rekke ut en hånd. Jeg synes jeg ser viruset på hvert dørhåndtak eller handlevogn, og det ligger en eim av håndsprit over alt.

Men er det nå blitt slik, etter måneder uten en eneste innlagt pasient med koronasmitte på Sykehuset Namsos, og de få smittetilfellene som ble registrert friskmeldte, at vi har begynt å gi blaffen?

I starten var det en forbløffende oppslutning om de strenge koronatiltakene. Det at så å si alle fulgte lojalt opp, fikk stanset smittespredninga og hindret at vi fikk den fryktede smittetoppen i mai – slik Folkehelseinstituttet først spådde. Den er nå visstnok utsatt til høsten. Det var viktig og riktig å gjøre så inngripende tiltak den gangen – fordi helsevesenet var totalt uforberedt på å håndtere en spredning slik vi så i mange andre europeiske land.

Samtidig har vi altså oppnådd å utsette selve smittespredninga. Men viruset er jo ikke noe mindre hissig nå, enn det var 12. mars? Det at vi nå gradvis åpner opp fører også til at vi senker skuldrene og slipper opp på en del av de tiltakene som kanskje har vært mest effektive mot viruset – nemlig det å holde avstand og unngå sosial nærkontakt.

Skulle vi holdt på de strenge tiltakene videre framover, kunne vi kanskje ha unngått smitte fullstendig, men da måtte vi også ha fortsatt med det helt til en vaksine er på plass, og en stor andel av befolkninga hadde latt seg vaksinere. Det kan ta både måneder og år.

Erfaringene med viruset så langt har vist oss at det skal lite til før mange kan bli smittet, når de er samlet i for eksempel sosiale lag, møter eller andre sammenkomster der det er mange mennesker samlet. Tar vi lett på tiltakene som fortsatt gjelder de neste ukene, må vi forvente at smitten raskt kan spre seg også her.

En klem med noen en er glad i eller et hyggelig sosialt lag er trolig ikke det som kommer til å velte oss ut i en dystopisk korona-apokalypse. Heller ikke at barna får gå på skole og barnehage, leke med venner og oppføre seg som barn skal. Det går an å ha en gradvis normalisering av både sosial omgang og arbeidsliv, men fortsatt være på vakt og ta enkle forholdsregler som håndvask – og holde seg hjemme hvis en har det minste symptom på smitte.

I tillegg må vi være forberedt på at når smitten dukker opp, og det vil den jo gjøre, så må alle som har vært i nærkontakt med en smittet spores opp og settes i karantene. Det kan ha store konsekvenser. Fortsatt gjelder nemlig at nærkontakt er definert som det å ha vært mindre enn to meter fra noen i mer enn 15 minutter. Det å ha møtt noen til en lunsj eller å ha deltatt på et møte, kan altså være nok til at du må i karantene hvis personen du møtte etterpå får påvist smitte.

Vi har all mulig grunn til å være stolte over den dugnaden alle har deltatt i, for å bremse smitten og la helsevesenet få en sjanse til å komme i forkant. Vi står mye bedre rustet nå til å ta imot det som måtte komme av nye utbrudd.

Samtidig er det dumt å skusle bort det overtaket vi har fått ved å være uforsiktige og uansvarlige. Vi må leve med viruset, og de tiltakene som følger med det, i lang tid framover. Men forhåpentligvis kan vi snart slippe å føle koronaskam over å hygge oss sammen og nyte velfortjente sommerdager, og heller få tilbake litt av flyskammen – iallfall på innenlandsrutene.