Mitt liv på Braaholmen

UKESLUTT:

NA-journalist: Mats Ivar Sandmo. 

NAMDALSAVISA

I helga skulle vi feiret Namsos’ 175-årsdag med en heidundrende festival – til tonene fra Åge og D.D.E. I stedet bruker jeg deler av Namsos-sangen, skrevet av Finn Christiansen, til å se tilbake på mine 50 år som namsosing:

Namsos min by, la meg synge din sang, la meg takke for barndommens minner.

Jeg minnes utallige timer på grusbanen ved rekkehuset der jeg vokste opp, en stor og god venneflokk som var ute stort sett hele tida, og de mange fotballkampene i bydelsserien.

La meg prise deg by, for all glede, all trang og hver sorg som mitt sinn til deg binder.

Som mange andre ungdommer fikk jeg et litt ambivalent forhold til heimbyen; den var liksom ikke stor nok for oss, impulsene som strømmet på gjorde oss innimellom skråsikre på at Namsos ikke var plassen på jord.

Du ga meg et minne om far og om mor, om søskenflokk, om kamerater,

Jeg ble tidlig skilsmissebarn, og skilte meg sånn sett ut fra mange av de andre da vi startet på skolen. Likevel; med god støtte heimefra (les mor), en dose selvtillit (les far), en beskyttende storebror og gode kompiser er minnene fra barne- og ungdomstida stort sett positive.

hvert minne om lek der vi herjende for over tomter og kaier og gater.

Uten bil, og knapt nok sykkel, var min «verden» i lille Namsos stort sett begrenset til Østbyen, Svenskbyen, fotballbanen i Kleppen – og gjerne en tur til farmor i byen. Og mens mange av mine jevnaldringer «herjet» rundt, klatret i radiomastene og tok seg ulovlig inn i bygg, sto jeg i andre rekke. Et par knuste vindu grunnet sleivspark med fotballen er alt jeg har på samvittigheten.

Namsos min by, der står kuling fra fjord og nordosten kan fyke om fjellet

Jeg har kjent det på kroppen, vandrende gatelangs som utålmodig ungdom eller på sykkel heim fra jobb: Vind og regn er en del av denne byen.

ja, jeg vet nok, min by, den er karrig din jord og at folket for føden må trelle.

Trelle og trelle, det blir vel å ta i – selv om solidaritet og samhold var viktigere enn jakta på statussymboler.

Men likevel vet jeg at her blir mitt hjem til jeg legges i løvkroners skygge.

Etter noen år borte var jeg aldri i tvil: Namsos var et sted jeg ville vende tilbake til. Passe stor, omgitt av en fantastisk natur – og med folk som jeg kjenner og er glad i.

Gud gi mine barn og en slekt etter dem må sin fremtid på Bråholmen bygge!

Mine etterkommere vil sikkert kjenne utferdstrangen og behovet for spenningen større plasser kan gi dem. Men til syvende og sist håper (og tror) jeg de vil slå rot her, de også.