«Vi var ikke forberedte på at sønnen vår kunne blitt utsatt for dette. Han har så vidt litt mer melanin i huden enn oss. Og nordmenn er jo ikke sånn»

NAMDALSAVISA

Jeg husker en episode fra Oasen svømmehall. Vi var alltid innom på tidligere turer til Namdalen. Været i Namdalen spilte ingen rolle, ferien var vellykka etter et par timer i en svømmehall inne i fjellet. Den gangen var han seks år. Han hadde det samme ivrige blikket og raske bevegelsene som han fortsatt har når han er glad for noe. Løp rundt og støtte på, mens vi løp etter og holdt han unna fem-meteren.

Etter en stund møtte han en litt større gutt, og så skjedde det som snudde alt. «Æsj», sa gutten. «Det er negere her».

Jeg vet ikke om sønnen min fikk med seg akkurat hva som ble sagt. Men han skjønte at noe var galt og ble stående og lure på hvorfor gutten var så sur. Som foreldre ble vi så sjokka at vi ikke rakk å reagere før gutten var borte. Vi var ikke forberedte på at sønnen vår kunne blitt utsatt for dette. Han har så vidt litt mer melanin i huden enn oss. Og nordmenn er jo ikke sånn.

Det er sånne opplevelser som graver hull i hjertet. Som gjør så vondt at vi ikke vil fortelle om dem, ikke en gang til hverandre. Oasen ble et mindre trygt sted den dagen, og det var ikke ei badevakt i verden som kunne ha redda oss fra den skaden som skjedde. Her, i den varme, passe store svømmehallen som også er et tilfluktsrom, var det andre farer enn å stupe fra fem-meteren med for dårlig teknikk.

For ei bleikfeit mor fra bygda har læringskurven vært bratt inn i et annet Norge, men likevel det samme. Også her grupperes barn med vilt fremmede mennesker over hele verden og får tildelt fremtidige egenskaper ut ifra hudens melaninnivå. Også her starter noen livet med et minus de må motbevise resten av livet. «Jeg bryr meg ikke», har sønnen min etter hvert begynt å si. Men det er klart han gjør det, hver gang han står foran speilet. Det er klart vi gjør det. Det er klart flere gjør det. Det er klart alle burde bry seg. Mye mer.

De siste ukene har mange delt hverdagsrasisme. Én etter én står våre naboer, venner og kollegaer fram i norske aviser og i sosiale medier og forteller hvor tøft de egentlig har det. Hva de opplever ved vår side mens vi andre pynter skylappene. Hvor mye de må overse, overkomme, overforklare. Hvor mange hindre de må over mens de går der, side om side med oss andre på det vi tror er en bred, rett vei. Mange har trengt gjennom den selvgode, norske offentligheten med budskap det blir vanskeligere og vanskeligere å se bort.

Likevel er det fortsatt litt for mange politikere som jobber med å få oss til å overse. Vel vitende om at rasisme og nynazisme har tatt livet av langt flere i Norge enn korona, med rettssaken om det rasistisk motiverte drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen friskt i minne, med kunnskap om at ytrings- og demonstrasjonsfrihet er en grunnlovsfesta menneskerettighet, har sentrale ledere i Fremskrittspartiet og Høyre møtt rasismeaksjoner med kjefting om smittevern. Godt krydra med kommentarer om at minoriteter er mer kriminelle og at også nynazister har demonstrasjonsfrihet, har vår egen statsminister Erna Solberg bedt folk holde seg inne. Noe programforplikta støtte har regjeringa klart å levere, fortrinnsvis gjennom en sympatiserende Abid Raja, men ingen tiltak har fulgt med så langt.

I heimen har vi snakka mye om mordet på George Floyd, Black Lives Matter, om hvorfor det skjedde og hvorfor det er viktig å demonstrere. I forrige uke kom sønnen min hjem og fortalte om hudfargerelaterte skjellsord i skolegården. Igjen. Noe var likevel annerledes denne gangen. «Jeg ble så sint», sa han. «Jeg blir så sint når folk sier sånne ting til meg».

«Ja», sa jeg. «Du har lov til å bli sint». For han har jo det. Vi har lov til det. Det var på overtid at vi ble sinte nå. Spørsmålet er hva vi bruker sinnet vårt til. Nå har folk brukt det til å knele 8 minutter foran Stortinget. De har stilt i demonstrasjoner med melkekartonger i handa fordi det hjelper mot tåregass. De har ofret hensynet til egen helse for å kjempe for noe som er større og viktigere enn dem selv. De har delt sine innerste, vondeste minner fordi de tenker at det kan hjelpe andre. De burde få kongens fortjenstmedalje for innsatsen, ikke kjeft fra myndighetene.

Jeg utfordrer Erna Solberg til å se inn i øynene på en seks år gammel glad gutt i svømmehallen og si at han tilhører en gruppe i befolkninga som er mer kriminell. Jeg utfordrer Siv Jensen til å se inn i øynene på en gryende tenåring som nettopp har lært at han kan svare tilbake på urett, og fortelle han at folk heller burde sittet inne med ansiktsmaske. Jeg utfordrer hele regjeringa til å følge sine egne mangfoldsmål, lytte til demonstrantene og alle historiene som fortelles og møte dem med alvor og vilje til endring.

Og jeg utfordrer oss alle. Til å lytte. Til å se. Til ikke å tåle. Til å stille i flere demonstrasjoner – med melk og medfølelse og med en vilje til å gjøre vårt for å gi våre barn en bedre oppvekst enn dette, uavhengig av melaninnivå i huden.