Ukeslutt

Om å bli helt nattergal

NA-JOURNALIST: Lena Erikke Hatland. 

NAMDALSAVISA

Jeg har egentlig et veldig godt sovehjerte. Sånn type veldig godt. Jeg kan sove hvor som helst – stort sett når som helst. Og det er omtrent like vanskelig å vekke meg som det er enkelt for meg å sovne.

Et greit eksempel på det er den gangen jeg sovnet av på det lille, bråkete Widerøe-flyet på tur til Rørvik. Da alle hadde gått av etter landing, og de som skulle videre hadde kommet om bord, våknet jeg. Og det var bare så vidt jeg rakk å spasere av før flyet skulle ta av igjen.

Men det er likevel noen få ting som kan holde meg våken eller vekke meg når jeg helst skulle vært i drømmeland, og det er i all hovedsak konstante, gjentakende lyder.

Ei av de første lyse og varme nettene denne sommeren, skjedde det som kan skje iblant: jeg våknet sakte, men sikkert, uten helt å skjønne hvorfor. Og jeg tenkte: «du må ikke våkne helt, for da får du ikke sove igjen». Men like raskt som jeg hadde tenkt tanken, var det gjort.

Det som hadde vekket meg var en fugl som kvitret som om den fortalte meg at jeg ikke måtte sove bort sommernatta. Men jeg vil jo helst sove også om sommernatta, særlig om arbeidsdagen kommer like etter.

Lyden, som visstnok skal fungere som meditasjon, ble mer og mer irriterende for hvert sekund som gikk. Og det å tenke på noe annet var nytteløst, for det var rett og slett ikke plass til andre tanker der jeg lå og hørte lyden på repeat, og innimellom slagene håpet at det skulle ta slutt.

Å svare med samme mynt viste seg heller ikke å fungere, selv om det et øyeblikk kunne virke lurt å gi den et etterlengtet svar.

I desperasjonen endte jeg opp med å stå opp, og med ett øye halvåpent gikk jeg ut på verandaen i nattklærne jeg ikke hadde på. Jeg kunne ikke se den lille dritten, men jeg hørte den satt i treet like ved. Altfor høyt oppe, og altfor opptatt med å synge ut i natta til å høre på at jeg ba den om å stoppe.

Løsninga høres akkurat like dårlig ut som den viste seg å være. For som om jeg ikke følte meg dum nok fra før – endte jeg opp med å kaste en pinne mot det skyhøye treet midt på natta.

Hjalp det at det såvidt ristet litt i stammen? På ingen måte. Og melodien, den har jeg fortsatt på hjernen.